Ny stjerne på americanahimmelen
Anders Dahlberg - Street Serenade (Sweet Cherry Records)
Første gangen jeg hørte Anders Dahlberg følte jeg umiddelbart på stemninger jeg ikke hadde vært innom siden Bright Eyes var selve greia. Fyren som i tillegg minnet litt om en Conor Oberst krysset med en Ryan Adams, og i tonefallet, av og til som en ung Michael Stipe, kom med den ene bra låten etter den andre på min ferd gjennom Street Serenade, så før plata var ferdig, skjønte jeg at vi har en ny artist å regne med her på bjerget.
Det musikalske terrenget som ligger i americana og singer/songwriter tradisjonen sender meg i tanker om de som på 90-tallet dukket opp og var inspirerte av giganter som Neil Young, Bruce Springsteen og Bob Dylan, for å nevne noen. Da snakker jeg for eksempel om artister som Bright Eyes, Whiskeytown eller Damien Jurado. Men midt i alle disse assossiasjonene står mannen fra Hønefoss stødig med sitt eget særpreg. Hans låter som er svært personlige og ofte basert på brudd i kjærlighetens tegn, eller det å holde til i en by som i et øyeblikk føles som landsbygda, for i neste å føles som en hvilken som helst asfaltjungel, kommer ut av treverket som om de alltid har gjort det.
Det som i tillegg til det nevnte kjennetegner dette albumet, er at låtene, alle som én, holder et høyt og jevnt nivå - selv om enkelte står litt ut med sitt fengende vesen. Et par eksempler er "Down Along the Road" og "Breathe".
En av Dahlbergs beste venner, Daragh Wearen Murphy, som spiller mange instrumenter her, og som står bak selve produksjonen, var den som fikk Anders til å atter tro på seg selv og sin musikk da han inviterte ham oppover til Trondheim. Det var for å få Dahlberg inn på bedre tanker etter et brudd med kjæresten, og det faktum at han hadde mistet sin leilighet i samme slengen, som var bakgrunnen for denne invitasjonen, og det viste seg jo å være et sjakktrekk, da den ene låten etter den andre i løpet av få dager i bartebyen (som bobler over av kvalitetsmusikk), havnet på tape, og til slutt resulterte i albumet vi nå snakker om. Snakk om genistrek. Noe av det lureste som har skjedd siden vannet ble oppfunnet.
Så for å oppsummere kjapt her:
Anders Dahlberg serverer oss et meget sterkt album med sitt Street Serenade, og han gjør det med den samme troverdigheten hans helter i sin tid gjorde det, og fortsatt gjør det. Vi snakker om stemningen, låtene med sine melodier og sin lyrikk. Vi snakker om stemmen, instrumenteringen, bakgrunnsstøyen og den absolutte helheten. Alt dette som gjør utgivelsen til det den er. Dahlberg som debuterte i 2016 med Dancing With Stars, tar sin musikk et skritt videre med Street Serenade, og legger samtidig lista høyt for det som måtte komme neste gang. La oss bare håpe det blir snart, for denne herren har vi tro på her hos The Wilhelmsens.
[embed]https://open.spotify.com/album/3AJr5iL69pBmNIr94gg61N?si=S5SEui-xSZGqqizgOhyWlQ[/embed]