So, pretty please… with Sugarfoot on top. Give me some more of this sweet stuff.
Anmeldelser
Levi Henriksen med sitt trofaste Babylon Badlands slapp i november i fjor en EP med fem "gamle" låter i ny drakt. Det vil si med strykere. En hel flokk med musikanter av det slaget som stryker strengene på sine instrumenter.
Første gangen jeg hørte denne skiva tenkte jeg - hva faen skjedde nå? Andre gangen tenkte jeg - ja for faen! Tredje gangen - Dette kan jeg bli avhengig av. Fjerde gangen sa jeg høyt til meg selv - jeg er hekta. Totalt.
Frank Hammersland ble tatt av kreften 20. januar i fjor etter en tøff kamp. I dag slippes hans fjerde soloalbum, et album han skrev på og spilte inn låter til da han fikk den kjipe diagnosen. Popikonet fra Bergen spilte i en rekke band, deriblant Pogo Pops og Popium, for å nevne to av dem.
Jeg sier ikke hvem Claudia Scott minner om, hvem hun kan sammenlignes med, men hvem som kan minne litt om henne. Selv om det finnes artister der ute hun lett nok kan sammenlignes med. Helt åpenbart.
Har du en kjip og intetsigende dag på gang er mitt klokkeklare tips: BOKASSA - ALL OUT OF DREAMS. Det er ingen grunn til å gå rund å henge med hue. Ikke når det finnes energisk riffing med melodi, råskap og baller større enn Globen.
Det vakre ordet "antropomorfi", betyr noe sånt som å tillegge noe som ikke er menneskelig, menneskelige egenskaper. Av og til føler jeg at Reiersruds gitarspill er umenneskelig. Jeg mener, det er få mennesker som har så tett kontakt med sin gitar. Knut er i aller høyeste grad et menneske, så egenskapene hans er, ja menneskelige.
Når Randi Tytingvåg Trio omfavner en sang oppstår det et åndelig felt som det nesten går an å berøre rent fysisk. De tre musikantene har en kjemi som vibrerer i et stille rom. Et harmoniens og salighetens triangel som jager alt det uvesentlige ut av øyeblikkene de skaper.
Kåre Indrehus er ute med sitt sjuende studioalbum, det tredje på Apollon. Også denne gangen fortsetter han søken etter sitt perfekte utrykk, selv om han egentlig fant det på første forsøk, så det er vel mer korrekt å hevde at han søker å videreutvikle det, noe han lykkes litt med hver gang.
Sånn cirka nøyaktig 35 år etter at ska/reggaebandet MT Hammed fra Oslo så dagens lys i hovedstadens dunkle undergrunnsbelysning er de endelig klare med sitt lenge etterlengtede debutalbum. Det sier seg nesten selv at det har vært en lang reise, og lange reiser har som alle vet en tendens til å plukke opp mye underveis, noe som både kan høres og føles her.