Det merkelige konsertåret 2020 nærmer seg slutten. Vi har opplevd vanlige konserter, konserter for 200, konserter for 50 og i fastmonterte stoler. I en periode var også live-streaming-konserter en greie. Men hva med å flytte konserten over på stereoanlegget og inn i stua? Livealbumet «Live Cuts» er en feiring av SOUPs ti år som turnerende orkester. Her øses og øses det før vi til slutt får servert hele bouillabaissen.
Det er ikke hver dag jeg suges inn i et tungt og deilig riff med det samme nåla finner første rille. Det er i hvert fall ikke daglig kost at jeg blir værende i en hypnotisk tilstand gjennom et helt album etter en sånn åpning. Det vil si, om jeg ikke spiller Kryptografs glimrende debut hver dag - noe jeg ikke gjør. Jeg vil spare den litt selv om det er vanskelig.
Sunniva Lundh debuterte i januar 2019 med et album som siktet godt og traff meg rett i hjertet. Nå er hun ute med en oppfølger. En oppfølger som befester mine tanker om at vi har med en strålende og upcoming artist å gjøre her. Der debuten var eksperimentell og vakkert flyktig, er oppfølgeren av det jordnære slaget.
Primus motor Anita Kaasbøll sender vibrasjoner gjennom kropp og sjel med sitt siste verk. Bladed er et band som på mystisk vis tilhører den obskure delen av norsk musikk -og kulturliv, når bandet egentlig burde vært viden kjent for sitt musikalske uttrykk, sine nydelige låter og med folkene bandet består av, men sånn er det ikke. Typisk nok.
Stein Torleif Bjella er ute med ny singel i disse dager, og da er selvsagt The Wilhelmsens på ballen. Om ikke lenge slipper han sin sjette langspiller, noe som for oss herpå alltid er en begivenhet.
Molten Gold er aktuell med sin første vinylsingel som inneholder to nye låter som nikker i retning Uriah Heep, Deep Purple og en god del andre prog/metal -og hardrock-band fra tidlig 70-tall.
Med fantastiske harmonier, hooks og melodiføringer skaper den gamle Dipsomaniacs-sjefen popmusikk med elementer av mange sjangere, og vi som lyttere bare flyter av sted på popens vinger gjennom et album som er intet mindre enn genialt. Og personlig. Det låter veldig personlig.
Darling West beveger seg hele tiden både fysisk og musikalsk. Mellom Amerika og gode gamle furet værbitt, óg mellom pop og folk. Deres låter holder alltid høyt nivå og de er stadig i en prosess som nærmer seg perfeksjon, perfeksjon av det fine slaget, den som skapes fra kjøtt og blod, ånd og tilstedeværelse.
Vi ble vel alle en smule forfjamset da nyheten om at Ole Paus og Motorpsycho var i gang med å lage et album sammen. Selv tenkte jeg at det hørtes litt usannsynlig ut, men etter å ha tenkt meg litt om følte jeg at det virkelig kunne komme noe interessant ut av noe sånt. Det er derfor en stor glede å kunne konstatere at det gjorde akkurat det.
Jeg påstår på ingen måte at Krønsh er et slags Black Keys-plagiat eller det som verre er. Niks. Ikke i det hele tatt. Det har seg bare slik at jeg tenkte på den eminente duoen den første gangen jeg hørte de tre herrene som utgjør trioen fra det høye nord, og det er gode greier her i kneipa.
Da er det faktisk på tide med et flunkende nytt album fra Kåre Indrehus. Vi snakker her om den fjerde utgivelsen i rekken av fullstendig kompromissløse album. Kåre viker ikke en tomme rent stilmessig, og det har han da heller ingen grunn til å gjøre. Han har definitivt funnet sin helt unike formel, og som den gode skomakeren han er, blir han ved sin lest.
Norges rock'n'roll yndlinger er på hugget igjen. Med sin femte langspiller siden debuten i 2013 fortsetter de der de slapp med sin forrige spellemannsprisvinnende skive.