Suveren Alene

Ketil Hansen har en fortid fra flere band på 90- og 00-tallet, bl.a. Palace of Pleasure og ikke minst Ricochets, noe som er mer enn nok til å få heltestatus hos oss. Det at han er tangentansvarlig på Slo-Mo Suicide gjorde meg mer enn nysgjerrig på hva Ketil kunne utrette på egenhånd. At det viste seg å være knall kom altså ikke som en overraskelse.

Et nachspiel var visstnok utslagsgivende for at Home Free ble realisert. Der endte han opp i samtale med en annen helt, gitarist og produsent Arild Hammerø, kjent fra bl.a. fabelaktige Atlanter. Hammerø har produsert skiva og arrangert låtene sammen med Ketil selv, i tillegg til å spille gitar og kore. Ja, og så filer han på ei fele (!) i tillegg. Fra Atlanter kommer også bassist Morten Kvam, mens trommis Marius Simonsen og keyboardist Håkon-Marius Pettersen er kjente for alle som liker det kule popbandet Montée. Disse herrene kaller seg altså The Tendertones, og backer Hansen så bra at det er bortimot nifst. Hansen synger selvsagt på alle låtene, samt spiller gitar og piano.

Alle låtene er skrevet og komponert av Ketil, og spilt inn i Brageveien Studio av Øyvind Røsrud Gundersen og i Lokalet Studio av Herman Kvelprud ("My Way" og "Shit Creek Again"). Coveret er designet av Gaute Fleisje, mens fotograferingen er gjort av L-P Lorentz. Masteringen er det George Tanderø hos George Tanderø Mastering som har sørget for. Albumet er det mulig å få kjøpt på vinyl, en vinyl som er av typen med lekkert utbrettscover og tekstene printet på coveret, og det låter som en milliard. Knakende god produksjon har aldri skadet, noe såpass erfarne musikere og produsenter vet alt om.

"Space Between the Lines" heter åpningssporet på Home Free, og vi sendes umiddelbart inn i et deilig pop-univers av herlige harmonier, småsnadder i form av soundscapes, gitar-snacks, behagelig komp og, ikke minst, en overraskende vakker vokal. Overraskende fordi Hansen som regel stod i bakgrunnen i sine tidligere band, opptatt med tangentene sine. I tillegg er albumet solgt inn som americana med klare leflinger retning Tom Waits. Det hører jeg svært lite av her, uten at det taler i mot The Tendertones. Hammerø har fikset en gitarlyd som er så kul at jeg ikke savner Atlanter, og sammen med et tettpakket lydbilde blir det kosestemning fra start. Det fortsetter delvis i samme gate med "For Nothing", selv om vi her snakker om en hakket mer straight og standard poplåt. Jeg digger låten, mye fordi Torun Eriksen korer vakkert som fy, og holder den lett for å være en av albumets 3-4 sterkeste spor.

The sun is shining, I'm on my way
Feeling ill when I'm sober
There's something cooking, it's so brand new
Feel the sound of October

Med "On My Way" får vi servert låtskriveren Ketil Hansen på et sølvfat. De første versene sender tankene mine i retning John Hiatt og det han gjorde på Bring the Family. En pianoballade som drives fram av intens og fantastisk vokal, og en låt som burde få mye spilletid i den statseide radiokanalen. De privateeide óg, for den del. I refrengene slippes soultendensene til The Tendertones løs, og låten blir bortimot dansbar. For de som driver med sånn. Mer vakker vokal, lett pop, og en usigelig vakkert spilt låt åpenbarer seg med "Picture of You". Jeg har tidligere skrytt av artister som Eide, en skammelig oversett artist fra Rogaland, og Thomas Selvaag Moss som slapp sin solodebut i fjor, en debut ingen tok notis av. Ketil Hansen & the Tendertones har mange av de samme ingrediensene i sin musikk, men har maktet å ta popelementene enda lengre, gjøre låtene enda sprekere, og spiller som om de aldri har gjort noe annet. Samtidig lurer de inn et elegant komp, keys og gitar-snop som får meg til å minnes The Band. Så fryktelig mye finere superlativer sliter jeg med å finne.

A-siden avrundes med neddempede "A Day At Sea", en nostalgisk og lyrisk liten perle som fungerer som albumets pusterom. Her er det mye luft, det er masse feeling, og Ketil synger med sin veneste stemme, uten at det blir veikt på noe som helst vis. Her er det lett å høre at Hammerø har vært involvert i valg av instrumenter og stemning. Vakkert.

Come taste the wild honey, the day is sunny, imagine me and you
Running like wild ponnies, hidden in the free
High summer waits for us, wants to score us, it wants to let us be
Renewed in joined forces, molded in the free

Jeg elsker eklektiske album, skiver som byr på låter i dur og moll, som leker utenfor sjangre, og som utstråler dynamikk. "Wild Honey" er sommerlåten på Home Free, og skal definitivt inn på Sommerlista 2020. Jeg får en skikkelig XTC møter Steely Dan-tanke inn i skallen her, og tenker at Andy, Colin, Walter (denne blir selvsagt vrien) og Donald kunne ha endt opp med en låt som dette om de hadde gått i studio for å lage en fet låt som gjør seg når lufta varmes opp til pluss tretti, sola steiker, og ei iskald pils lurer i lanken.

Med "Love In Handcuffs" endres stemningen, og den lette melodien erstattes med småaggressiv heartland rock. The Tendertones er i sitt rette element og hamrer løs, samtidig som Ketil henter fram rock'n'roll-røsten. Jeg tenker at dette lett blir låten som virkelig vekker rockerne blant publikum, og som kan bli en live-favoritt. "Shit Creek Again" er nok en ballade som får meg i John Hiatt-modus. En behagelig melodi som gjøres enda mer behagelig av fiolinen til Maren Elle og koringen til Håvard Margido Fuggelås Aspen. Og, igjen - for en stemme Ketil Hansen har. Jeg tror sannelig han har lært et og annet av Trond Andreassen.

I am riding in the backseat of your car
Through these misty streets that you know best by far
Turning stones for miles and miles, it's so bizarre

"Home Free", tittelsporet, avrunder albumet, og dette er viset man avrunder ei skive på. Med en låt som får meg til å fundere over livets underfundigheter, som byr på det som fort kan være årets vakreste duett, og som sementerer Arild Hammerø som en av landets fineste gitarister. Ketil er en vokalist jeg i løpet av de siste ukene har lært meg å elske, og i Torun Eriksen har han funnet en partner som på de rolige låtene skaper en Gram & Emmylou- og Lee & Nancy-stemning. Låten ble sluppet som singel på tampen av 2019, og har bare vokst på meg siden jeg hørte den første gang.

Nå håper jeg virkelig at mange oppdager denne fine låtskriveren og sangeren, som med dødsstødige The Tendertones har gitt ut det som bare må ende opp på min Årets Beste Album-liste i desember. Det våger jeg forskuttere allerede nå i februar, for så bra er "Home Free". Gjør deg selv en tjeneste - sjekk ut skiva. Og skulle de dukke opp på en scene nær deg så er det ikke noe å tenke på. Kjøp billett, dra på konsert, kos deg med en øl eller et glass vin, drikk en kopp kaffe eller et glass vann, ta med din kjære, dra alene. Bare kom deg på konsert. Og så håper jeg at Ketil og hans musikalske venner blir å se på en scene nord for Polarsirkelen i løpet av året. Dette vil jeg se live.