Tøff og sårbar Claudia Scott

Det er tidlig lørdag morgen, jeg sitter her atter en gang, og jeg skal lytte til Claudia Scotts siste album, Restless Souls. Alt er såre vel helt til jeg til min store forskrekkelse innser at vi har glemt å kjøpe kaffe. Jeg gråter. Vi har English Breakfast Tea, men det fungerer ikke for en mann som MÅ ha kaffe på mårrakvisten. Jeg gråter. Det er stille i huset og mørket utenfor ligger over byen som et teppe det ennå er for tidlig å fjerne. Høstregnet slamrer i bakken, og hjertet mitt trenger kaffetrøst. Jeg halter noe usikker bort til platespilleren og lar nåla senke seg for å finne første rille på den lilla vinylskiva som allerede spinner med 33 1/3 runder i minuttet - fortsatt satt ut av mangelen på kaffe. Men i det de første tonene fyller min urolige sjel, skjer det som bare skjer når jeg får min første kopp kaffe... Jeg er back in business etter en forholdsvis lang natt.

Ja, for selv om jeg har lyttet utallige ganger til dette albumet gjennom den siste uka, slår det meg tvert når musikken tar til, at dette er en plate som kommer rett fra hjertet, rett til hjertet, gjennom en meget genuin artist. Tittelsporet som åpner denne plata går altså rett inn i hvelvet, aktiverer endorfiner og annen dævelskap kaffen ellers er i stand til å fyre opp en tidlig time, og alt er plutselig helt i balanse. Jeg er våken og tekoppen foran meg ser ut til å innbille seg at det er den som har gjort jobben, og det kan den for all del bare tro så lenge jeg kan våkne til musikk som virkelig snakker til meg. Musikk som aktiverer meg og forteller meg at det er en ny dag på gang.

Det er tre år siden sist jeg lot meg imponere av Scott, den gangen da hun slapp sitt sjuende soloalbum, Let the Ribbons Fly. Det er en knallskive. Denne gangen kommer hun faktisk sterkere mot meg enn noen gang, og jeg føler at vår egen rotekte rockedame (og countrydronning) tilhører samme utmerkede familie som Lucinda Williams og Chrissie Hynde - for å nevne det som aller først slår meg. Hun er utvilsomt mer rocka nå enn sist, og best av alt er at samtlige låter, alle selvkomponerte, sitter som et skudd. Claudia er hel ved, og hun har aldri vært mer solid enn akkurat sånn som hun fremstår her og nå. At the top of her game.

Claudia henger altså på seg Telecasteren eller Rickenbackern like ofte som hun bekler seg med kassegitaren gjennom dette albumet hun så fabelaktig har produsert selv. De mer nedstrippa låtene er nærgående vakre, ja direkte sårbare, og de er definitivt med på å fremheve nerven og kvaliteten i hennes helt nydelige stemme, mens de som kommer med større trykk, avslører at det er mer rock i henne enn noen av oss har skjønt fram til nå. I alle fall er det slik jeg oppfatter det her jeg sitter nå - midt i musikken. Jeg oppfatter det slik, og jeg mener det. Lydbildet som har et skikkelig kult, nakent og smådirty liveuttrykk, er skapt nøyaktig slikk med overlegg, og Claudia bruker helt riktig de samme musikerne hun benytter seg av når hun opptrer med fullt band fra scenekanten. Og det funker så det ryker. Selvsagt gjør det det.

Det har skjedd mye i Scotts liv siden sist hun var på banen med ny musikk. Hun har skrevet tekster og produsert debutalbumet til Odin Landbakk, og hun har vært deltager i TV-programmet Hver Gang Vi Møtes (noe som gjorde at jeg som fan, måtte se det i sin helhet for første gang), hvor hun gjorde en utmerket figur, og bare befestet sin sterke posisjon.
Claudia har dessverre også mistet mange av sine nære og kjære i denne perioden, blant andre, begge sine foreldre. Ting som selvfølgelig påvirker oss alle når sånt skjer.
Dette føler jeg kommer til uttrykk på Restless Souls, og det er definitivt med på å forme sluttresultatet slik det har endt opp med å bli. Det sier seg selv. Gjennom nærhet og nerve.

Jeg husker Claudia Scott fra helt tilbake på 80-tallet, og hadde min kanskje største opplevelse av henne tidlig på 90-tallet da jeg overvar en soundcheck der hun sammen med Steinar Albrigtsen fremførte klassikeren "Love Hurts". Det var et intenst og vakkert øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. Ei heller kommer jeg til å glemme dagens album, for det har allerede rukket å sette sine spor i meg.
Jeg har sågar, til min store glede, funnet ut at hun skal spille på den utmerkede minifestivalen Up on the Ranch (som ikke er så langt fra her hvor jeg bor) neste sommer, og om hun kommer dit med fullt band, er det definitivt all grunn til å befinne seg nettopp der. Det er det nok forsåvidt også om hun kommer dit alene med sin kassegitar.

Nei, (jeg mener ja) gode musikkvenner... Gjør dere selv tjenesten det er å skaffe seg Restless Souls. Den er fra og med nuh, obligatorisk i enhver platesamling med respekt for seg selv. Så tøff, og likevel, så sårbar... Så perfekt balansert. Claudia Scotts beste album så langt.