Liten duo med store harmonier

Det er duoen selv som står bak de elleve låtene som er representert på denne skiva. Og med god hjelp fra den helt strålende Alexander Pettersen, som er både produsent og multiinstrumentalist her, óg teknikker/medprodusent Pål Brekkås - også han multiinstrumentalist, har de skrudd sammen en virkelig flott og ørevennlig plate.

Gjennom de siste par årene har duoen jobbet fram materialet som nå er When I Leave, og resultatet er overbevisende. Merkelig nok har jeg ennå ikke sett noen omtale denne debuten, og det må jeg si er overraskende. Det er mulig jeg har fulgt dårlig med i timen, men så langt har jeg altså ikke registrert noe særlig oppmerksomhet rundt disse to talentfulle herrene. Så ja, merkelig er det rette ordet.

Med meget godt utviklede vokale harmonier, store doser melankoli, og et utømmelig lager av helt nydelige melodier, vokser stemningene fram som blomster og gress gjør det når våren får overtaket på verden. Det er i pop/folk terrenget vi beveger oss, og da er det ikke et dårlig tegn når jeg blir sendt i retning 60-tallets fineste duo, Simon & Garfunkel når jeg lytter til Temporary.

Mange vil nok tenke på artister som The Tallest Man on Earth, på Jonas Alaska og Whitney når de hører musikken til disse to herrene, og det kan jeg for så vidt godt forstå. Men jeg vil jo som vanlig, i alle fall nok så vanlig, hevde at duoen har funnet sin egen signatur med sine to ganske forskjellige, óg temmelig unike stemmer. Alle stemmer har vel sin unike karakter, men det er ikke alle som er så flinke til å synge som disse to er, for å si det litt klønete.

Allerede når den første låta "Wrecked" tar form, skjønner vi at vi har med talentfulle dyktige folk å gjøre. Melodien er umiddelbar, stemning og instrumentering likeså, og de to stemmene bare fletter seg rundt hverandre som slyngplanter en varm og næringsrik sommerdag. Og sånn fortsetter det egentlig hele veien hjem. Den ene vakre sangen etter den andre bare springer frem som lekende lette kaniner i høyt gress, og før du vet ordet av det har du en plate det er utrolig lett å bli glad i.

De finner ikke opp kruttet med When I Leave, og de overrasker ikke så voldsomt med nye elementer i gamle oppskrifter heller, men likevel finnes det en en tydelig friskhet over all melankolien som stadig trylles fram. Arrangementene er smakfulle og stort sett på det akustisk minimalistiske, men det hender at de flesker til med litt mer storslåtte arrangementer underveis. Et meget godt eksempel er tittellåta som dukker opp rett etter den meget sparsommelige "Closing time". Her er orkestreringen grandios med mange lag av utmerket instrumentering. Det er virkelig flott.

Og det er all grunn til å trekke fram instrumenteringen her (ikke rart med så dyktige musikere). Den er så smakfull og godt tilpasset at det nesten gjør litt vondt - på en god måte altså. Dette er musikk som virkelig varmer nå når vinteren nekter å slippe taket på oss. I hvertfall her på Østlandet. Når When I Leave fyller stua med vellyd, er det som om våren likevel har fått et kraftig overtak.