Daelen - Sanger og Låtskriver

Daelen - Easy Version (Drabant Music)

Det var helt klart meninga at jeg skulle omtale Easy Version i månedskiftet september - oktober, men av uvisse grunner, ble det forunderlig nok aldri slik. For Marte Dæhlen, som står bak artistnavnet Daelen, slapp sitt debutalbum da, og jeg hadde det med meg i bilen som eneste album da jeg et par uker før det skulle slippes, kjørte meg en tur til Sälen - fra Trysil. Skiva snurret tur-retur, noe som med en ikke så liten dose avansert matematikk tilsier cirka tre timer, og da jeg satte meg ned med eftermiddagskaffen senere samme dag, tenkte jeg: "Faen. Det der var en skikkelig fin plate".

Jeg husker at et navn som Linda Thompson streifet innom skallen min under den usedvanlig fine kjøreturen jeg tok sammen med min bedre halvdel (som også falt for skiva), og da jeg her forleden (som den heldiggrisen jeg er) også mottok albumet på vinyl (hadde det altså på CD fra før av), satte jeg det selvsagt på igjen, og vipps (ikke betalings-appen), så var Linda Thompson-vibbene der igjen. Nå har selvsagt Marte og Linda ganske forskjellige kvaliteter i sine nakne vakre røster, men det betyr jo så lite når følelsen jeg til slutt sitter igjen med, sender meg i tanker om Linda Thompson (som jo er en av mine favorittsangerinner). Men, nok om det. 70-åringen Linda Thompson slapp (så vidt meg bekjent) intet album i fjor høst, det gjorde derimot Daelen (legg merke til at dette er avsnittet for flittig parantesbruk).

Daelen er vel ikke det mest kjente navnet på den norske artisthimmelen, noe som ikke kan sies å være alt for oppsiktsvekkende med tanke på at Easy Version er hennes debutalbum. Men tro ikke av den grunn at hun er en fesking i gamet, for hun har altså vært en del av Bergensbandet Albert & Elise i ti år, og dette før hun så bestemte seg for å pakke gitar og mandolin med destinasjon de amerikanske sørstatene. Dit dro hun for å skrive nye låter, og for å opptre med eget materiale. Og det at vår kvinne havnet i musikkbyen Nashville er på ingen måte en tilfeldighet, for hun har sine musikalske røtter i sjangere som country, gospel og pop. Og nå, det vil si i fjor høst, serverer hun oss endelig sin debut. Med sin sterke, fragile og uttrykksfulle stemme leverer hun et flott knippe med varierte låter innen countryrock, ballader, folk og pop, og hun gjør det sammen med nydelige musikanter som - Frode Unneland på trommer, perkusjon og koring, Frank Hammersland på bass, Annlaug Børsheim på fiolin og koring, Hans Petter Gundersen på pedal steel, og Matias Monsen på cello. Marte Dæhlen synger og spiller kassegitar På toppen av alt dette har hun fått Petter Folkedal (Sgt Petter) til å ta seg av ratting, knotting og panorering - pluss at han spiller gitar, lap steel, bass, piano, tangenter generelt, perkusjon óg han korer - noe som selvfølgelig fører til et utmerket lydbilde og en fint balansert og godt krydret musikalsk opplevelse for oss som bare trenger å ta i mot. Albumet er spilt inn i Lavt Under taket Studio i Bergen, i perioden januar - juni 2017. Det er David Aasheim som har mikset albumet, og det er mastret av Morten Lund ved Lund Mastering i Oslo. Det flotte coverdesignet er gjort av Deformat.

Foto: Michaela Klouda

Jeg er usikker på om jeg har nevnt det tidligere her hos oss i The Wilhelmsens, men ofte opplever jeg et ganske stort lydmessig sprang mellom de forskjellige avspillingsplattformene vi omgir oss med. Det hender at jeg foretrekker progressiv jazz eller dynamisk kontant rock via CD-en som tok meg med storm midt på '80-tallet, om denne ellers har vært utsatt for godt behandlet og tilrettelagt lyd, vel å merke. Men regelen er at lydgjengivelsen jeg opplever når jeg spiller vinylskiver (jeg foretrekker egentlig ordet "grammofonplater", men la gå), overgår alle de andre formatene. Og dette beror ikke bare på ritualet rundt, eller den gode følelsen jeg får når jeg ser plata spinne rundt under en varsom nål som såvidt kysser rillene. Det er også slik at selve dynamikken, vibrasjonene i rommets luft, den definerte adskillelsen mellom topp, mellomtone og bunn, og klangen generelt, gir meg en bedre lytteropplevelse. De lærde og de ulærde strides stadig om dette, men hva betyr egentlig noe som helst, så lenge det er egen opplevelse man skal og må forholde seg til. Jeg bare tenker litt høyt her, og grunnen er enkelt og greit dagens album. Daelens Easy Version låter fenomenalt på grammofonplate, og om du vil oppleve disse låtene på best mulig måte, foreslår jeg at du finner en god gammeldags platesjappe, for så å rusler ut derfa med vinylutgaven i en kjekk flat pose. Du vet en sånn som alltid gjorde sitt til at jeg følte meg som en konge da jeg som ung fremadstormende musikkentusiast vandret rundt i byen etter et besøk i en av Tromsøs mange platebarer.

Og denne utmerkede skiva starter meget vakkert og utrolig flott med låta "Obsession Of Heart". Umiddelbart viser Daelen sin følsomme og uttrykksfulle stemme. Hun maler sine setninger med hvert eneste ord i et landskap der steelgitar og piano er som grener på et tre, og der Martes sang er bladene som springer ut og omgir oss med sterke farger og duften av vår. Eller for å si det på godt norsk... Dette er bare så utrolig vakkert, og denne åpningslåta som har vokst på meg i mange måneder nå, gjør meg jævli glad i skrivende stund. Neste ut er "Little Less Pretentious" på mange måter en slags happy camper der den ubekymra danser avsted i stødig takt. Daelen har en utmerket countryknekk i stemmen som kommer godt frem her mellom countryrockbaserte gitarer, koring, munnspill og en snerten skarptromme. Jeg kjenner humøret stige i takt med ferden inn og ut av låten.

Så er det tittelsporet som står for tur. Det er en sår og ettertenksom sang som umiddelbart tar tak. Den noe usikre karakteren tar en tydelig form gjennom Martes varsomme stemmebruk ledet an av en enkel kassegitar. Etterhvert dukker smakfull ambience og vakkert piano opp før en ensom fiolin understreker melankolien, tvilen og tristheten i sangen. Denne kvinnen er en god låtsmed, let me tell you, noe dette tittelkuttet vitner om. "I Won't Tell Your Mother" kommer så snikende langs veggene som en katt en lat ettermiddag. Stødig vandrebass og det tidlige '60-tallets beat skaper et lekent rom for melodien, som er jazzy og fin i formen. Her viser dessuten Daelen nye kvaliteter i sin, vil jeg påstå, allsidige stemme. Det er dessuten lett å knipse takta her, om du er av knipsetypen.

Sida A avrundes med en skikkelig honky tonk aktig countrylåt med tydelige nikk mot Nashville og det vår kvinne plukket opp der borte under sitt opphold. Det er i allefall nærliggende å tro sånt noe om "Corner Shop". Snerten og jævla fin låt med sine fantasifulle små vrider der inne som gjør mer enn bare å krydre. Åpningssporet på Side B, "The Long Goodbye", er en popaktig rakker med humoristiske musikalske vendinger. Her spares det ikke på vakre akkordrekker, eller på litt sånn Beatlesinfluerte tullelyder fra perioden etter LSD og andre inspirasjonsfaktorer tok skikkelig tak. Nå er det viktig å si at dette ikke minner stort om Beatles, men likevel kan jeg ikke unngå dette skråblikket mot gutta fra Merseysidebyen.

"Little do We Know" er en nydelig akustisk popvise full av uimotståelige harmonier, fine små melodiske perler, og en sjel jeg alltid liker å finne i en god sang. Det er noe ekstra oppriktig over Martes stemme her, og jeg kjenner jeg løsner litt mer opp i en allerede løs hjarterot når lydlandskapet åpner seg gjennom noen perkusjonistiske effekter blandet med en utrolig velplassert og vakker cello. Vi kjører videre i Easy Version og møter "First In Line", en forholdsvis sakte låt med tødig takt og mange detaljer i form av små tilleggslyder. Vi snakker om en uskyldig liten sak som bare er med på å balansere det helhetlige humøret.

"Repetitions" er et godt eksempel på Daelens teft for variasjoner. Dette er nok en lekker poplåt som på mange måter går i nedoverbakke, og med det mener jeg at den ruller fint av seg selv. Her kommer nok en forførende flott kvalitet i Martes stemme til overflaten, noe som får meg til å tenke at hun som låtskriver og artist kan gå i uante retninger neste gang hun kommer på banen med et nytt album. Sistelåta, "Shady Lady", kommer forsiktig som en bris inn for å avrunde albumet jeg har rukket å bli ekstra glad i etter at vinylen dukket opp. Denne siste trudelutten har en utrolig lekende og melodiøs struktur over seg, og den har et par helt nydelige harmonier å by på når flere stemmer inntreffer.

Dette albumet er en soleklar "keeper", og det utvikler seg fint i takt med tiden du gir det. Jeg har forventninger til neste album fra denne kanten, noe som betyr at Daelen har gjort sine inntrykk.

[embed]https://open.spotify.com/album/3qtoTZmrFxMNzmsvxf9H84?si=Cf2Btj7URpeD5oqW_I9Pvw[/embed]