Briljant pop med masse nostalgisk sjel

Savoy - See the Beauty of Your Drab Hometown (Drabant Music)

Savoy har med enkel matematikk eksistert i 24 år siden bandet så dagens lys i 1994. De debuterte to år senere med sitt første studioalbum Mary Is Coming i '96, og har siden den gang sluppet 4 album frem til 2004, da deres selvtitulerte femte utgivelse dukket opp. Dette betyr at See the Beauty of Your Drab Hometown er deres sjette studioalbum, óg at det har nå gått fjorten år siden sist om vi ser bort fra samlealbumet Savoy Songbook Vol. 1, som inneholdt noen få nye låter, og som ble sluppet i 2007.

Jeg var 19 år sommeren 1985, og vår mann Pål var vel snart 24, uten at det har all verden å si. På det tidspunktet var jeg ikke så alt for opptatt av det vi gutta kalte popmusikk (jeg hadde vært det, og skulle nok bli det igjen), og det nærmeste jeg kom det vi mente var "popmusikk", var muligens Talking Heads' siste album Little Creatures. Talking Heads var innafor (er det ikke det kidsa sier) med sin innovative og rytmiske kunstpop, mens band som Simple Minds, Eurytmics, Spandau Ballett og en hel rekke andre radioslitere, var på vei ut. For den sommeren hørte jeg mest på band som Led Zeppelin og The Doors, Lynyrd Skynyrd, Free og andre i det segmentet. Zeppelin som jeg hadde kjent til i cirka fem år på den tiden, og som jeg og min bror hadde 2 skiver av (Presence og In Through the Out Door) i løpet av denne perioden, hadde jeg virkelig fått opp øynene for denne sommeren. Jeg var fullstendig hekta, i grenselandet - fanatisk, for å si det som det var. Men, jeg hadde fortsatt en skikkelig pop-kompis, og det var når jeg var på besøk hos han jeg ble oppdatert på popfronten. Da a-ha slo igjennom så det sang etter i hele langstrakte og ellers hvor musikk spilles, ble jeg overøst med musikken deres hver gang jeg var på besøk hos den nevte karen. Det var LP-en Hunting High and Low for alle penga, time etter time, uke etter uke, og til slutt kunne jeg alle låtene og tekstene utenat (det er jo en knallbra popskive). Man kan godt si at jeg var en slags jovial kamelon når jeg befant meg hjemme hos denne kompisen, for hjemme og hos andre kompiser, var det stort sett rock'n'roll som gjaldt. Hos samme kompis året etter, var det Scoundrel Days som fikk kjørt seg. Og det samme skjedde med den skiva. Jeg fikk den godt opp under huden og inn i margen. Men så var det stopp, og a-ha forsvant ut av livet, rent bortsett fra når de dukket opp på en radio eller på TV, noe de ofte gjorde mens årene tikket avsted.

Så 10 år etter, i 1996, dukket låtskriveren Pål Waaktaar opp igjen, og da med et Savoy lagt til helt på tampen av navnet. Han hadde sluppet nytt album med sitt nye band, og det bandet hadde de altså kalt Savoy. Jeg kjøpte aldri dette debutalbumet, men byggherren jeg på den tiden renoverte et hus for, gjorde det, og før jeg viste ordet av det, fikk jeg atter Pål Waaktaar-Savoys musikk innarbeidet i systemet mellom sagflis og hammerslag. Det tok dessuten ikke så alt for lenge før jeg likte Mary Is Coming, meget godt.
Og sånn var min musikalske historie med Pål, han tause duden i a-ha, helt til jeg for et par år siden kom over Scoundrel Days på en bruktsjappe i Elverum.

Blafrende gjennom de gamle LP-platene blant generelt skrot og gamle brødristere, uten så alt for stor optimisme, dukket det plutselig opp et cover jeg kjente igjen fra tredve år tilbake. Der sto altså a-ha sitt andre album å smilte til meg som en gammel elsker kanskje, og forhåpentligvis, ville gjort det.
Jeg kjente at hjertet gjorde et lite hopp, jeg tok plata ut av bunken, og fant etter nærmere studering ut at den umulig kunne vært spilt noe særlig gjennom alle disse årene. Eksemplaret var strøkent, as in "mint condition".
Jeg ble overraskende glad, men samtidig litt usikker på om jeg ville like skiva etter så mange år. Uansett så blafret jeg videre i platene, fant overraskende nok (igjen) 3-4 fine til (også strøkne), og gikk til kassa for å betale. Damen sa 50 kr for alle fem (et ran), jeg betalte, og dro hjem for å lytte litt. 

Da jeg endelig satte på Scoundrel Days, gikk det kun et par heftige hjerteslag før jeg ble dratt inn i en helt vidunderlig, nesten rørende nostalgia. Jeg fant ut at musikken var mer enn gangbar, og etterhvert som dagene og ukene gikk, hadde a-ha fått sin plass i mitt gamle værslitte hjerte. Og denne gangen var det ikke av jovial velvilje. Denne gangen var det genuint fra min indre musikkradar. Endelig, får en vel nesten si. Alle de gangene med min gamle kompis, og hans a-ha besettelse, hadde resultert i at bandets andrealbum satte dypere spor enn jeg selv var klar over. Musikk fra visse perioder i livet har det med å sette sine avtrykk i sjelen, avtrykk som senere kan komme til å blomstre for fullt. Sånt noe har jeg altså oppdaget ved flere anledninger, og jeg setter stor pris på det.

OK. Så jeg begynte å tenke tanker som; "Pål Waaktaar-Savoy er jo for faen Norges grand old man på pop/rock-låtskriverfronten" (selv om han ikke er så jævla gammel). "Denne mannen er jo en genial låtskriver, noe veldig mange sikkert har skjønt for lenge siden, bare ikke jeg. Ikke fullt og helt i alle fall". Sånne tanker tok større og større plass i meg etterhvert som tiden gikk.

Så da Pål slapp albumet Waaktaar & Zoe - World of Trouble i 2016 (noen måneder etter at jeg ble "gjenforent" med Scoundrel Days), også det på Drabant Music, var jeg på hugget med en eneste gang, og det attpåtil med store forventninger. Nå skal det sies at albumet dessverre ikke tok meg med den stormen jeg hadde håpet på, noe som resulterte i at jeg ikke omtalte det herpå, men etterhvert som tiden har gjort sitt med det, har også det funnet sin plass i mitt musikkhjerte. Albumet er absolutt ikke å kimse av, og har sine høydepunkter. Det jeg prøver å formidle her, uten å ha kommet i gang med det dette egentlig skal handle om, nemlig å omtale Savoys siste barn, er at jeg har fått en ny og temmelig stor respekt for 1961-modellen fra Tonsenhagen. Pål Waaktaar-Savoy er en fyr vi skal være jævlig stolt av her i furet værbitt. Fyren har jo skrevet utrolig mye bra musikk opp gjennom årene, uten at det bør være noen nyhet. Hva vet vel jeg... Jo, jeg vet at han fortsatt gjør det. Han skriver fortsatt nydelig musikk, og det er derfor jeg akkurat nå skal si noen ord om See the Beauty of Your Drab Hometown. Det tok sin tid å komme hit, men det får bare stå sin prøve.

Foto: Jason Brandenberg

 I følge Pål er See the Beauty of Your Drab Hometown det albumet bandet har brukt minst tid på å ferdigstille. Denne gangen kom låtene nesten av seg selv, og det kan etter min ydmyke mening merkes. For når sånt skjer er det ofte et godt tegn. Låter man må slite for meget med å få dreis på, kan ofte (ikke alltid) bære preg av det. Her på Savoys sjette studioalbum kommer låtene uanstrengt og flott som perler på en snor.

Savoy er altså: Lauren Savoy på gitar og vokal, Frode Unneland på trommer og vokal, og sist men ikke minst, Pål Waaktaar-Savoy på vokal, gitar, bass og tangenter. Alle låtene er komponert og produsert av ekteparet Savoy.
Albumet inneholder dessuten mer programmering enn bandets tidligere utgivelser, og etter min mening er det faktisk et pluss. Et kledelig og genialt et.

Jeg har lyttet mye til denne skiva i en drøy uke nå, en skive som låter meget fint på det gode gamle vinylformatet. Den første låta "Night Watch", tar form med programmering og rytmer, før gitarene setter sitt preg. Påls stemme er bedre enn noen gang, og melodien er befriende lett, nesten litt i croonerland, men bare nesten. Det er en viss nostalgi i Påls yttrykk. Som om alle årene har lagt seg rundt den og modnet den, på samme måte som tiden har en tendens til å gjøre det med riktig lagret vin. Neste låt ut, "A Month of Sundays" er en funky, synthbasert poplåt som lett kunne tilhørt '80-tallet, hadde det ikke vært for at Påls stemme gjør den øyeblikkelig og fersk som juice fra en nypresset og solmodnet appelsin. Jeg mener... Det er bare nydelig.

"Falls Park" kommer mollstemt og vakkert mot oss med en helt uimotståelig melodi som likegodt kunne vært generert da '60-tallet var på sitt mest melodiøse. Harmoniene og klangene bærer med seg en fin nostalgisk følelse som bare blir forsterket av Waaktaars følsomme stemme. Det er nesten så jeg blir litt rørt her jeg sitter. Låta kunne lett befunnet seg på en Beach Boys plate helt på tampen av '60-tallet, og i min verden er det verdens beste kompliment. Så kommer "Manmade Lake" sigende inn med sin Youngaktige Lanoisproduserte gitar. Første gangen jeg hørte låta, óg alle gangene etter det - viser det seg, reiser hårene seg, for i det Pål starter å synge, får jeg den følelsen jeg også får når jeg lytter til Becks mesterverk - Sea Change. Ja, jeg sa Sea Change. Det er sånn at jeg nekter å tro mannen ikke har latt seg inspirerer av Beck, selv om Pål åpenbart har klart å sette sitt tydelige preg på låta. Det råder en dyp og magisk følelse her.

Siste ut på side A, er "Bump!". Her tar Lauren en herlig rolle på vokalfronten, noe som gir låta et tidløst og ubekymret uttrykk. Det er lett og barbent som hun Brelett-dama som sykler rundt en finfin sommerdag, uten at den haler med seg det billige reklamepreget. Jeg får lyst til å finne frem fiskestanga, stikke et gresstrå i kjeften, vippe stråhatten ned i panna, og bare nyte den fine dagen i det høye gresset ved elvebredden, med en kald pils innen rekkevidde og med fred i sjelen.

Side B åpner funky og "synthtung" med låta "January thaw". Melodilinjen er også her av ypperste popmerke. Jeg tar meg selv i å tenke at Pål og Co aldri har vært bedre, og det gjelder ikke bare for denne låta, men for hele albumet. Tristessen i Påls stemme er en perfekt motvekt til Laurens noe lettere følelse. Låta er perfekt arrangert, og har en briljant balanse i seg. Pål er dessuten en knallfin multiinstrumentalist med fintfølelse for detajer og musikalsk krydder, noe som alltid setter sin signatur. Når "Shy Teens Suffering Silently" overtar, er det med fet bass, handclaps og stor atmosfære. Jeg kunne sikkert funnet noen å sammenligne med her, men lar det være. Det eneste jeg føler trang til å si, er at Waaktaar har meg i et nydelig grep med sin låtskriverkunst. Den mannen er en mester i sitt fag, og det har han nok vært i mange år uten at jeg har vært med på det i nåtid. Men jeg er med nå, og det er jeg jævlig glad for.

Min første favoritt på dette albumet var "We're the Same Way". Atter en gang dukker den Sea Change-følelsen opp, og det på en måte som får meg til å føle noe dypt der inne i brystkassen et sted. Lyrikken er poetisk i det ettertenksomme og beskrivende slaget. Pål fortjener kred for sin penneføring. Han har en utmerket måte å tilpasse musikk og lyrikk på, en måte som hele tiden setter selve låta i førersetet. Det er alltid en helhet over uttrykket, både når det gjelder det nevnte, óg det musikalske landskapet rundt. "Sunbilt Byways" trommes igang, Pål finner stemmen perfekt, og låta er en umiddelbar schläger her hjemme.  Dette er kanskje den beste låta på en plate full av pop perler. Det er så genialt satt sammen alt som dukker opp i lydbildet, og det er så overbevisende lekkert, at det nesten er til å gråte av. Påls evner på melodifronten har en egenart over seg. Mannen er en ekspert på å finne uventede, men samtidig helt åpenbare vendinger i sine melodier, og det gjør selvsagt signaturen hans tydelig. Detaljene og instrumenteringen er aldri overdrevet, men snarere helt jævla perfekte.

Sistelåta "(My) Weathervane" starter med fint akustisk fingerspill som raskt går over i en atmosfærisk og melodiøs affære. Vår manns stemme har kanskje aldri vært mer følsom, og den bare smelter sammen med den instrumentelle topografien. En verdig og fin avslutning på en plate som bare gir mersmak. Hadde det hjulpet å rope på mer, ville jeg skreket for full hals nå.

Avslutningsvis vil jeg bare si at See the Beauty of Your Drab Hometown er en plate å bli veldig glad i. At jeg i løpet av de siste par årene endelig har fått opp øynene for denne kunstneren av en musiker, tar jeg med meg som et tegn på at alder har mye verdifullt med seg i sekken. Et liv med musikk slutter aldri å overraske, og når dette blander seg med følelser som strekker seg tilbake til tidenes morgen, er det bare å ta det inn og la det berike tilværelsen. Jeg føler meg som en bedre mann etter at jeg fant den gamle a-ha skiva på bruktsjappa i Elverum. Hadde det ikke vært for nettopp det øyeblikket, hadde jeg muligens aldri kjent på nysgjerrigheten. Jeg bøyer meg i støvet for Pål og hans medsammensvorne, og for det som ved første øyekast kan virke som en tilfeldighet.

[embed]https://open.spotify.com/album/49x7IaeHS8vOleZLJkh8Pa[/embed]