Norsk

Verdens beste gringoer er tilbake - bevæpnet med tolv rock'n'roll-killere hentet fra toppen av den øverste rockehylla.

The Hypogean er et krevende verk, det evner å trykke på alle knappene i det sensoriske apparatet, det leverer høye målinger på den euforiske skala. Men, som en god vin trenger det luft, man må rett og slett ha litt rom rundt seg. Det er vanskelig å sitte stille.

Den er vel ikke ny lenger, men det betyr ikke at den ikke fortjener oppmerksomhet. The Big Rewind kan hende vi snakker om i mange år. Noe pop er ferskvare, og noe er solid. Det Secret Treehouse driver med har ingen best før-dato.

Det er mørke tider, pesten er her. Ikke før vi har tatt inn over oss at det er kommet en mutert engelsk variant, så kommer det sannelig en indisk mutasjon også. Kanskje skulle vi sett det, men som lyn fra klar himmel slipper Goat The Head ny skive, Strictly Physical. Elleve år etter den forrige. Den egendefinerte sjangeren Contemporary Caveman Death Metal er faktisk akkurat den mutasjonen verden trenger akkurat nå.

Musikkåret 2020 var en skikkelig höydare, og da særlig her i Norge. Det bærer lista mi preg av. Såpass at jeg måtte dele den inn i ulike sjangre for å få med mestparten av utgivelsene som bare skulle med.

Det skjedde i de dager da Erna var landshøvding og Donald trodde han var keiser, at den lovprisende himmelske hærskare kun telte femti sjeler, så lenge stolen ikke var fastmontert.

Det merkelige konsertåret 2020 nærmer seg slutten. Vi har opplevd vanlige konserter, konserter for 200, konserter for 50 og i fastmonterte stoler. I en periode var også live-streaming-konserter en greie. Men hva med å flytte konserten over på stereoanlegget og inn i stua? Livealbumet «Live Cuts» er en feiring av SOUPs ti år som turnerende orkester. Her øses og øses det før vi til slutt får servert hele bouillabaissen.

Drømte du om mer spør Valkyrien Allstars underveis i konserten. Nei. For all del, dette var mer enn noen kunne håpe på.

Det er ikke hver dag jeg suges inn i et tungt og deilig riff med det samme nåla finner første rille. Det er i hvert fall ikke daglig kost at jeg blir værende i en hypnotisk tilstand gjennom et helt album etter en sånn åpning. Det vil si, om jeg ikke spiller Kryptografs glimrende debut hver dag - noe jeg ikke gjør. Jeg vil spare den litt selv om det er vanskelig.

Når oljen tar slutt er det ingen tvil om hva de kan satse på i Rogaland. Med alle banda i de hardere rocke-sjangrene fra fylket for tida, er det bare å begynne å lage gitarer og fuzzpedaler.