Bilde
Vidar Vang & Bandet (V V Records)

Gjengens Overlegenhet

Vidar Vang samlet sine gamle våpendragere fra ei rundkjøring helt nord i Nordland, også kjent som Bjerkvik, i et forsøk på å finne seg selv igjen musikalsk. Etter å ha gitt ut ti album (tretten, om man tar med "Sidewalk Silhouettes"-skivene, og det skal man vel strengt tatt), seks med engelske tekster og de fire siste med norsk lyrikk, følte han at noe måtte endres. Et dramatisk alternativ var faktisk å kutte ut musikken, men hans gode venn Gaute Fredriksen fikk han på bedre tanker. Eller rettere sagt, Gaute fikk han gira på de beste tankene - vi samler gamlebandet.

Det har gått 24 år siden Vidar Vang debuterte med albumet "Blue", ei samling låter som ble solgt på konserter rundt om i verden. Han spilte primært konserter i Nord-Norge, men samtidig sitter det lykkelige eiere av albumet i Mexico, på Cuba og Jamaica, og i USA. De åtte låtene ble spilt inn i et lite studio i Bjerkvik, og Vidar spilte alle instrumentene selv. Det var først fire år senere, i 2002, at han ble kjent for et større publikum her til lands. Med albumet "Rodeo", gitt ut av EMI Music Norway og spilt inn av Seasick Steve og Cato Salsa, ble det straks litt mer fart i sakene, og en nominasjon til Spellemannsprisen i kategorien rock. Det interessante med dette offisielle debutalbumet er at musikerne som spilte med Vang var Gaute Fredriksen (bass), Raymond Jensen (gitar) og Kenneth Simonsen (trommer). Og dette er altså Bandet.

Det som er passe spinnville greier er at alle de fire karene er fra Bjerkvik. Det bor tusen mennesker der, og fire av dem er altså rock'n'roll-helter. Kenneth Simonsen, trommisen i Bandet, er mer kjent fra sine andre band, The Dogs og The Devil and the Almighty Blues, Gaute Fredriksen var med i Kåre Virud Band og har bidratt på album med bl.a. Jim Stärk, og Raymond Jensen er en kjent kar for oss som liker My Midnight Creeps og Smoke Mohawk. Rutinerte menn med bred erfaring, en gammel kompisgjeng, klare for å ha det morsomt i studio. Vidar Vang & Bandet var et prosjekt som ikke kunne gå galt.

I tillegg til å samle Bandet så er det kun de beste som er involvert i Vidar Vang & Bandet. Cato "Salsa" Thomassen har produsert og mikset albumet, som ble spilt inn i Helt Vilt Studios i Filtvet. Mastringen er gjort av George Tanderø. Cover-fotoene er tatt av Julia Naglestad, mens designet er Martin Kvamme sitt verk. Fire helger, musikalske bidrag fra Cato og kjæresten Thea Glenton Raknes, og kulinariske opplevelser skapt av Rhona og Anne Gry, var det som skulle til for å sikre at de seksten låtene var på plass. Låtene er komponert av Vidar Vang, to av dem sammen med Gaute Fredriksen, mens alle tekstene er skrevet av Vidar og Gaute. De er så samkjørte at det nesten er skummelt, men kan vel forklares med et temmelig likt utgangspunkt, et langt vennskap og livserfaringer som har vært rimelig kompatible.

Albumet inneholder ymse lyder, og det kan være greit å avklare hvem som har sørget for godlydene. Vidar Vang synger selvsagt, og spiller dessuten rytme elgitar og kassegitar. Raymond Jensen står for lead elgitar, kassegitar, orgel og kor. Gaute Fredriksen spiller alt som er av bassgitarer, en del kassegitar og korer. Kenneth Simonsen spiller naturligvis trommer, han er ansvarlig for en del perkusjon, og så korer han. Cato «Salsa» Thomassen byr på orgel, piano, perkusjon og noe elgitar. Thea Glenton Raknes er kvinnerøsten som dukker opp så vakkert når låtene skriker etter det.

Bilde
Vidar Vang & Bandet. Fra venstre: Kenneth Simonsen, Vidar Vang, Gaute Fredriksen, Raymond Jensen. Foto: Julia Naglestad

Vidar Vang & Bandet er for meg, bare for å poengtere det fra begynnelsen av omtalen, en såkalt "instant classic". For meg innebærer det album som rett og slett inspirerer meg til å sette meg ned og bare skrive rett fra hjertet. Og det ble jeg virkelig av disse tekstene, av de seksten låtene Bandet har spilt inn. Jeg elsker nostalgiske, romantiske og selvransakende tekster som det Vidar Vang og Gaute Fredriksen har skrevet. Låter som får meg til å skratte litt, bli tankefull, se sammenhenger og likheter til egen ferd her på kloden, og ikke minst kjærligheten til folkene rundt dem. Og så er det selvfølgelig musikken. Melodiene. Arrangementene. Lydene. Samspillet. Spillegleden. Dette er et album som oser av gode vibrasjoner, og det er lett å høre at det er fem menn og ei dame som har hatt det fantastisk fint sammen. Cato som pynter så lekkert med tangent- og strengelyder der det trengs, Thea som korer så vakkert og dramatisk, alt ettersom det passer, og de fire hovedpersonene som gjennom et langt liv med rock'n'roll og musikk har lært alle triksene i boka.

Jeg vil på mange måter si at dette er et konseptalbum. Hver enkelt låt føles som en del av en større helhet. Låtene står sterkere kollektivt enn hver for seg, og tegner et bilde av et liv i musikkens tjeneste, samtidig som fortellingene gjør oss bedre kjent med Vidar og Gaute. Nå er det riktignok Vidar sin stemme vi hører, og jeg må hele veien minne meg selv på at Gaute er en viktig ingrediens i disse historiene. Bildene i omslaget underbygger bare denne følelsen av at det er et konsept vi får servert, med en rekke bilder av de involverte, bilder som roper ut at dette er en sammensveiset gjeng. Og hva slags konsept er det da snakk om? Jo, det å pushe 50, om alle prøvelser man står overfor før man er halvveis i livet, på personlig og profesjonelt nivå, og hva som er den beste medisinen for å komme seg dit på et anstendig og bra vis. På mange måter er dette albumet skreddersydd for undertegnede og alle mellom 40 og 60.

Melodiene er på sitt sedvanlige vangske vis av typen a) rocka med kule riff og overraskende refreng, b) nedpå og behagelige for ørekanalene, eller c) poporienterte og skreddersydde for oss som nynner i dusjen. Med Bandet og Cato i ryggen blir de framført stilsikkert og elegant, og sender meg i ulike retninger i min selvpålagte søken etter referanser i musikkhistorien. Og bare for å gjøre kort prosess med referansene. Her finner jeg låter som minner litt om Bruce Springsteen, sanger som kunne ha vært Waterboys om jeg ikke visste bedre, Fleetwood Mac comes to mind, New Order (!), Chuck Prophet og John Hiatt. Med andre ord snakker vi om ei semi-eklektisk skive med noe for enhver.

Vidar Vang & Bandet er som sagt et godt, gammeldags dobbeltalbum, med fire sider som består av fire låter på hver side. Sistelåten på side D, "Meir & Mindre", ble valgt ut som den offisielle videoen fra skiva. Det er lett å forstå, i og med at den symboliserer det de har ønsket å få til på en utmerket måte. Spillegleden i Helt Vilt Studios, de fire herrene som har blitt gråere i håret og bedre til å spille, den åpenbare linken til Waterboys med koringen og de små hylene til Vang, og ikke minst det lyriske. Det ungdommelige jaget etter alt man ønsker bedring på. Bil, fysisk form, hus, kjæreste, men også bedre bedre låter og generelt et bedre liv. Samtidig som det i løpet av låten sniker seg inn visdom som kommer med alderen, med bl.a. en forståelse av at man aldri vet om man har ett eller femti år igjen å leve. Med andre ord - lev livet nå. Og så er det jo greit at dama som ble jaktet nå sitter i stua, sammen med de to kidsa. Albumet rundes av med en låt jeg rett og slett blir lystig av.

Det blei’kke New York City - det blei Etterstad
Det blei’kke Lamborghini eller Porsche - det blei Skoda
Det blei’kke Wembley - med hverken ball eller gitar

Det blei selvsagt ikke russisk kaviar - vi kjøre Mills
Og lite biff og dyr champagne
Men, når sant skal sies så e æ meire glad i ei pizza og nån pils
Og, takk Gud førr at det blei du

Jeg fikk tilsendt låten "Uh, Uh, Uh (Du!)" av Vang for et års tid siden, og ble hekta umiddelbart. Det kjipe for utålmodige meg var at han samtidig kunne fortelle at albumet ikke ville være ute før om lang, lang tid. Kjipt fordi jeg selvsagt ville ha mer av godsakene, mer av Vidar Vang & Bandet. Låten traff så djevelsk fordi det var lett å kjenne seg igjen i det han synger om. De drømmene man hadde som ung, alt man håpet skulle gå veien, og det livet man så for seg. For meg har det endt opp så langt unna det jeg så for meg at det er komisk, og komisk er det når Vidar legger fram sin side av saken. Det er kun store tekstforfattere som klarer å blande komikk inn i det som er så romantisk at man får lyst å grine, og på toppen av det hele er en anelse tragisk med tanke på at vi tross alt snakker om reelle drømmer som brast. Men, så er det heldigvis sånn at det er ei dame og barn inne i bildet, og da er det bare å konkludere som Vidar og Gaute gjør - "Men, vet du ka? Æ gjer mæ faen. Æ drit i det i kveld, førr, det blei du." Det er romantisk, det.

En artig, liten sidekommentar til "Uh, Uh, Uh (Du!)" er at låten ble påbegynt i 2013 på en serviett på Vollan Gjestestue, med oksesmåsteik på bordet og mange tanker i hodet. De måtte bare ned på et papir, Gaute fikk se utgangspunktet, og sammen ble det til den historia vi nå har blitt servert. Oksesmåsteik og livsregnskap på en ubrukt serviett  på veikroa i Nordkjosbotn er tydeligvis et strålende utgangspunkt for en kruttsterk låt. En av årets mest spilte låter i 2021 og 2022.

Albumet åpner med låten "Bære Gjør Nå", en låt som lekkert nok drives fram med en aldeles nydelig symbal-bruk av Simonsen, og et deilig riff som males inn i sjela. Den elegante gitarsoloen Raymond Jensen slipper løs er av sorten jeg elsker - melodiøs, småkomplisert og akkurat lang nok. Og så må koringen nevnes. Her leverer Bandet så innihelvete stilig, og løfter alene refrenget til å bli et av mine favorittrefreng. Av små, herlige detaljer må tellingen når refrenget skal ut for siste gang nevnes: "En, to, tr...!". Deilig. Låten handler i korte trekk om å lette på ræva når den sørgelige midtlivskrisa dukker opp. Det er lett å plante ræva i en stol og klø seg, og da blir avslutningsetappen og livets høst deretter. Etter litt selvransakelse og spekulasjoner rundt det evige problemet "hvor ble livet av?" konkluderes det enkelt og greit med at den berømte lediggangen er rota til alt ondt, så da er det bare en ting å gjøre. Eller, bare gjør noe.

Æ har så jævlig ondt i brøstet
Æ e 44 år
Tenke på alt æ snart ska møste
Og korsn det ska gå

Da Matthew Sweet slapp albumene "Altered Beast" og "100% Fun" opplevde jeg for første. gang at en artist ga ut album som kunne ha vært skrevet om meg. Den samme følelsen får jeg når jeg hører enkelte av låtene til Vidar Vang, kanskje mest av alt med låten "Også Uten Mæ". Nå synger Vidar i stor grad om saker han eller Gaute har opplevd, og det er alltid en flik av virkelighet i tekstene, selv om de ikke er av typen "Kjære dagbok..". Låten er luftig og poppa, og står i kontrast til hva den handler om. Fremmedgjøring og to personer som vokser fra hverandre, selv om de elsker hverandre. Litt anger, mye selvransakelse, alt man skulle ha gjort men aldri rakk eller orket. Det synges alvorlig heftig, ordene kommer dundrende ut, bandet hamrer på, de er så tighte og stilige som bare menn i sin beste alder kan være. Et lite paradoks i så henseende er at forfattere og regissører får lov å bli klokere og visere, gjøre sin kunst og hylles for kvaliteten. Musikere levnes ikke samme sjanser, og akkurat det er ganske så kjipt. Vidar Vang & Bandet har aldri levert noe i nærheten så bra som det de gjør i 2022, og jeg har en mistanke om at de til og med kan nå nye høyder.

Bilde
Ussie tatt av Gaute Fredriksen. Fra venstre: Gaute, Raymond, Vidar og Kenneth.

Æ heite Vidar Vang
Æ e en vanlig mann
Æ gjør så godt æ kan
Hold hodet over vannet
--------
Livet e et lagspill, det e’kke vits å være ego
Vi e bedre i lag, sånn som søtt og salt og Lego
Atoma og sko, stola og bord
Soloen han Raymond spelle
Og dissan ordan som vi syng tel dæ

Albumets absolutt episke høydepunkt er definitivt "Balladen om Vidar Vang, Idar Ang, Ingenmannsland & Bandet". Ovenfor er låtens første og siste vers. Mellom disse er det ytterligere tretti (!) vers, og Vidar påstår at han har om lag 60-70 til. Men, låten varer i nesten ti minutter, og selv om jeg lett hadde klart 25 minutter til så skjønner jeg at den ble trimmet ned til det som i dag er resultatet. 

Vidar (og Gaute) er brutalt ærlige i fortellingen som er en god blanding av erfaringer, sentrale hendelser i livet, kjipe perioder og det som etterhvert har endt opp med å bli en toårig opptur. Det begynner med en beskrivelse av en blid og fornøyd guttunge, en ivrig tenåring, og en kokfornøyd ung mann som fant sine beste venner i musikken - Bandet. Så, etter noen opp- og nedturer ble nedturen rimelig kronisk, med absolutte bunnoteringer som karakteriseres gjennom Idar Ang, denne mørkemannen som ikke er spesielt trivelig. Nådeløst ærlig, og en skikkelse de aller fleste kan kjenne seg igjen i, særlig etter omgang med alkohol og andre "godsaker".

Fortsettelsen er en bonanza i komikk, drama, kjipe hverdager og herlige metaforer. Vi snakker om en Liverpool-supporter som klarer å finne plass til fotballmetaforer som "livets fotballkamper hadde alt førr feige lag", "alle kampan va på bortebane i en bortgjømt bakgårdsliga og æ blei bortdømt", og "æ lå bakpå og kriga i forsvar gjønna heile kampen førr å prøve å holde nullen". Og, favoritten min: "Og æ sklei sånn som han Gerrard gjor, og slapp inn drittmål. Og dårlige daga, dem blei te dårlige år". Da Gerrard gikk på trynet mot Chelsea på tampen av 2013/14-sesongen var det direkte jævlig å være supporter av dette herlige fotballaget, så det er lett å skjønne at Vidar (Gaute) var langt nede en periode.

Men oppturen var nær, og løsningen var det kompis og medforfatter Gaute som kom med - kompiser, bli med i en gjeng, finne tilbake til røttene, gjøre musikk kult og artig igjen. På toppen av dette fikk han et statlig arbeidsstipend, Kenneth og Raymond ble en del av gjengen, Cato og kjæresten ble med i gjengen (salsa er tjukkere enn blod), og den planlagte EPen ble til et dobbeltalbum. Livet er faensteike et lagspill. Ferdig snakka. Og Bandet er så jævlig bra der de humper av gårde som et virilt The Band. Herlighet for en låt!

Hold mæ nu Ikke gå
Hold mæ nu
Ha lyset på
Hold mæ, bære hold mæ innte dæ
Hold mæ, bære hold mæ innte dæ
Hold mæ, bære hold mæ, ikke fær
Hold mæ, bære hold mæ innte dæ

"Hold" er låten som bryter med resten av albumet melodisk og sjangermessig. Som en slags hybrid av Ultravox, A-ha og New Order går denne synth-drevne låten rett i hjerterota. I en blanding av angst og manisk messing synger Vang ut behovet for nærhet og omsorg. Dette behovet går igjen i mange av låtene, og er for et primærbehov å regne. Når man pusher femti kan man synge om det uten at det blir kleint eller klisjeaktig, og når Bandet leverer som de gjør føles det bare så riktig. Semi-kompliserte takter bankes ut av Simonsen og Thomassen, sistnevnte byr på elektronisk krydder fra tangenter, mens Jensen virkelig tyner ut tonene fra gitaren. 

Den eneste låten med slektskap til "Hold" er "Passe På Dæ". Igjen er det utstrakt bruk av bokser og synther, takta er av det stakkato slaget, og sangen handler i bunn og grunn om å passe på de du er glad i, gjennom hele livet. En vakkertrist liten låt som kan minne om det Marillion gjorde etter at Fish sluttet i bandet. 

En artig vri er de to låtene om det å ta helg og de valgene man tar som unggutt kontra voksen mann. "Fredags Kveld (1991)" og "Fredags Kveld (2021)" er akkurat så ulike som fredagskveldene er for en 15-åring og en 45-åring. Førstnevnte er en sprek boogieaktig låt som får adrenalinet til å røre på seg, føtter i bevegelse, og gjenkjennelse om man setter seg ned og virkelig tenker seg om. Samling på Shell, loding med bil, småklønete flørting, og med sjekketriks som at "du lukter godt" og "du har fine klær". Skru klokka tretti år fram i tid og fredagskvelden står fortsatt høyt i kurs. Men nå er bilen byttet ut med stua, det er vin i glassene, kvelden er en pust i bakken og en pause fra jobb og gjeld. Samtidig er behovet for nærhet der, dama lukter like godt, og kjærligheten er inntakt. Melodien er av det rolige slaget, humper av gårde i behagelig tempo, steelgitaren ligger i bakgrunnen, Simonsen og Fredriksen har funnet ei takt som får ned pulsen, og det hele oser av fred og ro. Sånn er det å få andre verdier.

Ho Mona har slutta å sove
Han Tommy, han står ikke opp
Det her e over
Men, ingen av dæm kommer te å si stopp

Vidar og Gaute ser ofte det komiske i det alvorlige, noe som kommer fram i låten "Kor Blei Livet Mitt Av?". Det fortelles om et dysfunksjonelt forhold i en kjapp, straight rocker. Raymond for herje greit med gitaren sin, Simonsen må jobbe passe hardt i snaue tre minutter, Fredriksen må flytte fingrene over de fire strengene sine i et rimelig heftig tempo, og Vang synger rett og slett som en sprek Tom Petty. Livet suser virkelig kjapt av gårde, og det hele blir bare tragisk når Mona vil ha barn mens Tommy ikke er helt enig. Mona er alltid klar for en fest, Tommy tåler ikke sprit. Og, som sitert over, et forhold som burde vært avsluttet i den spede begynnelse har fått dure og gå, noe mange nok kjenner seg igjen i. Brutalt, men i festlig innpakning.

Med lykkepillen "Snakke Som Æ Snakke" er det bare å jekke en øl, pusse danseskoene og vente på at godformen skal komme sigende. Da John Hiatt var i storform siste halvdel av 80-tallet hamret han ut låter i denne gata i et heftig tempo, men siden midten av 90-tallet har han blitt langt mer alvorlig i sin tilnærming til musikk. Da er det godt å høre at Vang tar opp hansken og serverer denne perla. Bandet kler låten perfekt, det bys på fingerpicking, stortromma dunker tungt og stødig, hele halsen på bassen tas i bruk, det kores av full hals, og Vang synger med stor overbevisning. Budskapet vil jeg tro er å stole på seg selv, stole på ryggmargsrefleksene, og at man må være den man er. Man snakker som man snakker. Deal with it.

Vidar Vang & Bandet har funnet plass til et par nostalgiske perler óg, "Ingen Hjemme Nu" og "Livet Gir, Livet Tar (Sang til bestemor 17.07.2020)". Førstnevnte handler om mamma og pappa, er en rolig og vakker låt med lekker koring av Thea, mens sistnevnte er en hyllest til Vidars bestemor, som hadde et favoritt-ordtak - livet gir og livet tar. Ingen vet hvilken vending livet tar. Det er en umulig oppgave å planlegge livet i detalj, og du må uansett være forberedt på uventede vendinger, møte på grums, og beregne inn noen kjipe tap. Eller som Vidar synger:
Og du kan spare. Du kan jobbe hardt. Men, så har du uflaks, og møste alt.

Nu får du faen mæ ta det rolig
Nu får ta det litt med ro
Du ligne meir og meir på mor di
Æ skjønne godt at far din for

Skivas aggro-spor er definitivt "Ut Og Gå", selv om vi her snakker om en nedpå, funky rocker. Men, budskapet er klokkeklart. Jeg har en mistanke om at Vidar/Gaute fant fram stemmen til Idar Ang her. En smådesperat kar som må ut å gå av seg fortvilelse og sinne, halvveis nedbetalte lån, krangel med dama, og kronisk pessimisme. Han tenker det blir å regne i ett år, ting som så ut til å bli bedre ble bare verre og verre (og verre). Faens liv. Raymond Jensen får briljere, komp-kompisene får kose seg, Thea får kore, Cato får legge på perk og andre koselyder. Og allikevel er Vidar aggressiv og forbandet. Fet låt.

Bilde
Foto: Julia Naglestad

Og der ute så går folk førbi
Vi kan høre dem, så dem hørte nok oss
Men, kem så bryr sæ Ihvertfall ikke vi
Førr det e så godt å… mmm… i stedet førr å sloss

"Du E Bra" er en låt om rockens viktigste tema - puling. En aktivitet som er ufattelig mye kjekkere enn krangling, og det mest intime to mennesker kan dele. Og synges det om puling så må det være fart i sakene, og det er det. En semi-uptempo-låt som Springsteen kunne ha funnet plass til i 80-tallskatalogen sin. Og skal man først kjøre på med sånne aktiviteter så er det jo kjekt at dama er så bra, og at han er så glad for at hun vil ha han. En skikkelig gladsak.

"Siste Flyet Hjem" er en rytmefest av en låt. Jeg ser for meg at Kenneth og Cato kakker løs på det de kan finne, Vidar finner fram munnspillet, Raymond spiller en øm liten gitarsolo, og Gaute smyger seg gjennom låten på sine letteste bass-føtter. Så bygger det seg sakte men sikkert opp mot et crescendo av lyder - orgel, mer perk og fuzz på gitaren. En mektig avrunding på låten. Rett inn på spillelista "Danselåter Fra Nord-Norge".

 

Vidar Vang & Bandet har på to måneder rukket å bli ei personlig favorittskive. Jeg har vært så heldig å ha albumet i hus så lenge, og har virkelig satt pris på å bli skikkelig kjent med låtene. Den røde tråden, livet og det som kastes mot oss, gjør dette til et helstøpt album, men det er enkeltlåter her som er så sterke, vakre og tøffe at jeg nok kommer til å lytte til dem isolert. Og noen låter må jeg bare ha med i spillelister. "Balladen om Vidar Vang, Idar Ang, Ingenmannsland & Bandet" er noe av det sterkeste jeg har hørt på år og dag. Og selv om Vidar/Gaute "lyg en gang i blant", så "snakke han stort sett sant" - som han synger i nevnte låt. Åpningssporet "Bære Gjør Nå" er en annen låt jeg ikke får nok av. Så stilig kan rock spilles. At disse to låtene varer i henholdsvis 9:08 og 7:31 er ulogisk for en kar som synes at det er nok at en låt varer i to minutter. Heldigvis digger jeg også "Uh, Uh, Uh (Du!)" (3:42) og "Kor Blei Livet Mitt Av?" (2:41). Eller, faen, jeg digger jo hele skiva.

Hvis ikke Vidar Vang & Bandet får den anerkjennelsen de fortjener etter denne utgivelsen så gir jeg opp folk og melder meg inn i Norsk Misantropisk Forening. Så teit kan vel ikke folk være? Uansett, gratulerer med et fenomenalt album, Vidar Vang, Gaute Fredriksen, Kenneth Simonsen og Raymond Jensen, og takk til Cato "Salsa" Thomassen for at du vet nøyaktig hvordan de skal låte. Og, en pytteliten takk til Idar Ang.

Terningkast: 6
10/10
Liverpool-klasse.

Kategorier