Slapp av kjære leser. Det kommer nok snart vanlige plateomtaler fra min hånd. Det må jo det. Jeg må bare skrive dette først. Jeg har en mistanke om at bokstaver og ord kanskje vil løsne fra der hvor de henger fast hvis jeg skriver dette, hva enn nå dette er.

Det er ganske lenge siden jeg begynte å skrive noe om musikk. Ca. 15 år vil jeg si. Egentlig er ikke det særlig lenge når sant skal sies, særlig når man tar i betraktning at jeg knapt har skrevet et eneste ord de siste par årene. Om musikk altså.

Tiden går og den er i stadig forandring. Og med tiden følger det folk. Folk og fe av alle slag. Men her og nå, skal det handle om folk. Folk og musikken som i en eller annen form har en tendens til å bli med på lasset.

For meg er det helt avgjørende å ha musikk i livet. Så lenge jeg kan huske har musikken vært som en nær venn som aldri svikter, en som alltid er der uansett hvordan livet måtte se ut for øyeblikket.

Edward Lodewijk van Halen så for første gang dagens lys 26. januar i 1955. Nederlenderen som ble født i Amsterdam døde altså i dag 6. oktober i Santa Monica bare 65 år gammel. Det største tapet av en gitarhelt verden har sett siden Jimi Hendrix' død 18. september i 1970.

Vi som skriver frivillig, gjøre det fordi vi liker å skrive. Se hva vi kan få til når ordene er satt sammen i setninger og lange avsnitt. Og vi som skriver gjør det helst om ting som interesserer oss. Det er vel naturlig nok. Men det er likevel ikke alt det er like naturlig å skrive om?

Slik jeg husker det, var McCartneys album fra 1982 - "Tug of War" en slags landeplage en viss periode i mitt liv. Musikken dukket opp overalt, og slik jeg husker det var skiva full av hits. Den dukket opp like før jeg var ferdig med grunnskolen, sommeren da valget av videre skolegang skulle avgjøres.

Syv kjappe med Borgar Storebråten

Den magiske basen

Ole Mortens internasjonale album fra 2018