Marit Larsen møtte vi på Byscenen i vår. Det var en skikkelig fin konsert som vi begge satte stor pris på. Derfor tåler vi godt at det nærmest blir en gjentakelse av den. Dog, vi synes hun passer bedre innendørs. Det blir liksom så mye mer intimt, da. Ja, vi vil være nærme henne. Høre alle ordene i de gode tekstene hennes. Rent visuelt, så har Marit Larsen satt opp bandet sitt i en klassisk 2-3-formasjon, sier Esben, som er svak for fotballreferanser. Det er med streng beskjed til vingene om å holde plassene sine, de skal ikke trenge innover i midten. Det samme gjelder midtstopperduoen, de skal ligge der bak, og ikke bevege seg hverken sidelengs, frem eller tilbake. Jeg ler litt av sammenligningen og tenker at de trenger ikke å danse på scenen, for de har jo en låtkatalog mange ville drept for. 

Finnes den på kassett?, spør jeg Esben, når jeg får vite at Valkyrien Allstars ikke kan strømmes digitalt lenger. Nei, som du skjønner, så blir det ikke spilt så mye av den sorten hjemme hos meg. Likevel, jeg blir sjarmert hver eneste gang Esben drar meg med på konsert. Og det har blitt noen opp gjennom årene. Vi kan nevne Byscenen i 2020. Da var repertoaret fra «Slutte å byne» ganske nytt, og vi fikk versjoner som lå ganske tett opp mot plateinnspillingen. I 2023 fikk vi oppleve at de spilte mange av de samme låtene på Verkstedhallen. Men da hadde nok materialet modnet seg, for vi fikk en deilig lek med fantastiske improvisasjoner. Her på Pstereo 2026 får vi noe det beste vi kunne drømme om av dette orkesteret, mener Esben. Denne gang er det platen «venter på noen som venter på noen» fra 2025 som har fått modne seg, sier han, og nå leker de med dette materialet. Her er det flust av nye og magiske arrangementer. Jeg er forsåvidt enig i at konserten var veldig bra, men at den var den beste, er jeg for mye kverulant til å mene. Uansett, jeg blir sjarmert denne gangen også. Jeg koser meg veldig med alt det kreative som skjer hos bassen. Ja, jeg kan faktisk melde om gåsehud under låten «Du tar feil», noe som merkelig nok skjer veldig sjelden på utekonsert. Det er som oftest klubbkonserter som fremkaller det, så jeg får satse på enda mer gåsehud når de kommer til Byscenen 21. november.

Etter den nydelige konserten er det tid for mat. Vi går derfor glipp av Hammok og Friko. Rundt bordet under maten tipses vi om at Girl Group  er noe vi absolutt må få med oss. Vi er jo ikke så gubbete at vi ikke er åpne for nye inntrykk, så  dette blir neste konsert for oss. Det dirrer i underlivet, sier jeg til Esben, etter at han er ferdig med å ta nærbilder. Ja, de er… De er… Det er mye hud ja, sier Esben. Sant nok, men det er jo egentlig den dype bassen jeg sikter til. Litt frustrert over at Esben ikke forstår, så gestikulerer jeg med fingerspråk at vi må gå lenger vekk fra bassen. Etter å ha oppklart misforståelsen og sagt mitt om bassen, så sier Esben at dette ble helt feil etter Valkyrien. Han har visst bare lyst til å hvile øret på fanget til Tuva Syvertsen, for nå mumler han; «kan de ikke bare ‘slutte å byne’ med noe annet nå?»

Etter en lang diskusjon om hva vi har opplevd, så blir vi enige om at Girl Group sikkert har noe på gang. Det er elementer som kan videreutvikles og vi kan forstå hypen. Når diskusjonen er slutt, så har vi ankommet Hagescenen i påvente av Johanna Reine-Nilsen. Esben så henne første gang da hun åpnet Trondheim Calling på Moskus i 2025. Det var like etter at hun hadde sluppet sin debutplate «Blue Circle». Han oppsummerte da med at Johanna var best når hun var på sitt blåeste og tettest på den melankolske nordiske jazzen. Mer av det, tenkte da han da. Jeg har ingen konserter med henne under beltet, må jeg innrømme. Derfor er jeg veldig spent på førsteinntrykket, som visstnok er så viktig. Siden vi kom tidlig, så fyrer Esben opp under spenningen med å fortelle at hun er et av «vidunderbarna» fra jazzlinja ved NTNU. Litt usikker, men fortsatt like påståelig, så hevder han at hele bandet er derfra. Ja, nå kjenner jeg at forventningene begynner å boble noe voldsomt i magen. Og når Veslemøy Narvesen kommer inn og setter seg bak trommesettet, er jeg nær å koke helt over. I hvert fall når jeg ser den ene foten til Narvesen dirre over hi-hatpedalen. Hun er sikkert veldig spillekåt etter å ha avlyst sin konsert ved Nyhavne Bloc Party, for noen uker siden på grunn av sykdom, tenker jeg. Reine-Nilsen åpner konserten med en låt fra nettopp «Blue Circle», og det er vel den eneste vi får høre derfra. For allerede i låt nummer to, så er vi inne i hennes oppfølgeralbum «Another Joan». En plate som sjangermessig låter som americana eller folk, i motsetning til hennes første plate som smaker mer av jazz. Ja, det er en annen Joan, ehhh Johanna, vi får høre nå. Stikk i strid med Esbens ønske om mer av den blåe jazzen fra vinteren 2025, så får vi høre «Amulet Sky» med sine luftige koringer, country-balladen «Car», og ikke minst «Someone Else» som egentlig er en ganske så radiovennlig og poppete låt. Ja, nå koser vi oss veldig. Hvis jeg får høre «Thoughts», så er jeg i himmelen, sier Esben. Og det får han såklart.

Som Marit Larsen, så trenger heller ikke Jalen Ngonda et dansende band for å høres bra ut. At han har med seg to smellvakre korister som kan å vrikke på hoftepartiet, er bare en velkommen bonus. Ja, det er et generelt høyt nivå på alt som foregår på scenen, vil jeg si. Jeg lar meg imponere av den eminente stilen. Det er bare så synd at denne konserten kræsjet med Reine-Nilsen. Derfor så ble det bare et lite kvarter med vrikking på oss før neste høydepunkt. Når det kommer til neste høydepunkt, så vil vi si at det skal godt gjøres å finne en større kontrast, enn den mellom den lette Jalen Ngonda og steintunge Slomosa. Likevel, så blir veldig mange med fra Elvescenen og over til Kanonscenen. Vi er visst mange trøndere som liker Slomosa veldig godt, og det på tross av den stadige harseleringen av trønder-rocken. Omkvedet er akkurat det samme, som da vi opplevde dem på i Lobbyen på Verkstedhallen i 2023. I stedet for å gjengi det, så får vi heller bare beklage til Åge, Terje, Chand og Bjarne. Det ble borteseier til bergenserne også denne gang, de kunne spilt «Rompa mi» i 45 minutter, og publikum ville fortsatt gått bananas. Siden 2023 så har de vært innom byen på Nidarrock i Tapperiet, Verkstedhallen og nå sist på Byscenen. Åpenbart trives de godt her i byen, og vi vil tro de fikk mange nye venner i kveld også. For hvem digger ikke moshpit, headbanging, crowdsurfing og noget attåt? Vi liker noget attåt veldig godt, derfor seiler denne konserten opp som kandidat til kveldens beste, sammen med Valkyrien og Reine-Nilsen. Med litt dansing, så hadde nok Marit Larsen vært helt der oppe også. Blunkesmilefjes.

Ja, det har vært mye bra allerede, og vi er bare halvveis til siste bussen hjem. Jeg har ennå ikke vært i Sirkusteltet i dag, så jeg bare forlater en omsvermet Esben nede på marinen. I Sirkusteltet er det naturlig nok Brown Horse som har sparket i gang festen. De er en gjeng briter som spiller sin største innendørskonsert noen gang, kan de fortelle fra scenen. Jøss, er de så ferske, tenker jeg. Det hadde jeg ikke trodd, hvis det ikke var for at de skrøt av det selv. Man skal lytte til selvskryt, det kommer fra hjertet, og jeg blir jeg enda mer imponert over stemningen de skaper. Ja, jeg må si at jeg blir bare mer og mer glad i trekkspill og pedalsteel. Vel vel. Beruset av en god stemning som stoppet litt for tidlig, da jeg bare fikk med meg slutten på konserten, så prøver jeg å bevare den inntil jeg kommer til Hagescenen. For der skal det serveres kraftig engelsk punk fra Essex, eller litt sånn White Stripes på speed, ifølge Esben. Han har omsider klart å finne veien etter å ha hilst på nesten tusen stykker, kan han fortelle. Litt øm i hånden, så klarer han fortsatt å holde ølen når duoen The Meffs dundrer i gang. Etter sånn cirka halvspilt, så tar vokalist Lily Hopkins helt over regien både på scene og publikum, godt akkompagnert av trommis Lewis Copsey. Med en god dose sjarm, så fortryller hun store deler av publikum. Hun fekter og dirigerer, og plutselig så står hun midt i blant oss og drar avgårde en solo. Massasjehullet som ble igjen etter at hun kom seg på scenen, blir flittig brukt av kalde trøndere som har blitt varm i leken. Konserten gjorde såpass inntrykk hos oss, at vi tok turen til merch-boden for å kjøpe skjorte og slå av en prat med Hopkins.

Med Lykke Li som bakgrunnsmusikk flørter jeg med Hopkins, som viser seg å være like kul som hun er på scenen. Vel, jeg må nevne at hun har en tunge, som nesten er mer utenfor munnen enn inne. Derfor får jeg så lyst til å kline til, men feiger dessverre ut. Nok om det. Neste konsert er med trønderpia Ary på Kanonscenen. Helt alene kommer hun inn på scenen som er massivt innhyllet i røyk. Ja, det er så mye røyk, at Esben lurer på om han burde tatt et røykdykkerkurs. Jeg er vant til å jakte på silhuetter i sterkt motlys med kamera, men her er sikten så dårlig at det nesten ikke er en silhuett en gang, beklager han seg. Jeg bryr meg ikke nevneverdig, for jeg har fått et par dråper regn på brillene, som lager fantastiske brytninger i lyset. Sterkt fascinert over hvor godt det stemmer til opplevelsen fra scenen, så vil jeg uansett karakterisere stemningen som litt mystisk eller eventyrlig. Selv uten de dråpene som kanskje ga en ekstra smak av noe psykedelisk. Litt mer virkelighetsnært blir det når Ary forteller om gleden med å komme hjem til byen vår. På tur opp vestoppfarten, så bryter hun med den harde fasaden som har fått bestemme settlisten, og inn kommer en myk låt fra trønderhjertet. Her har den tunge bassen blitt byttet ut med vakker fiolin og gitar. Tilslutt, så tester hun hvor mye anlegget tåler. Dette var fett, utbryter Esben etter endt konsert. Ja, stemmer jeg i beruset, og legger til at det er et internasjonalt snitt over dette.

Siste konsert i den fine Hagescenen får Madmax. Et band med sterke røtter til byen gjennom utdanningen ved Jazzlinja. Kvartetten består av Albert Rygh på gitar, Anna Ueland på synth og vokal, Hermann Arntzen Hestbekk på tuba og knotter, og ikke minst trommis Niklas Heide. Vi ankommer tidlig, for dette er en konsert Esben har sett frem til. Jeg har som vanlig ingen anelse om hva vi har i vente, men i møte med en scene hvor det står en diger B-tuba, så kjenner jeg at nysgjerrigheten stiger betydelig. Vel, jeg kan ikke med sikkerhet si at den er stemt i B, men svær er den i hvert fall. Blir det ompa ompa nå, spør jeg Esben. Hvis det er det du kaller en jazzete dubstep, så blir det et ja, kremter Esben stille. Du vet, det er noe med disse knottene som henger sammen med sjangeren, formaner læreren som bor inne i Esben. Ja, disse knottene, altså. Nei, det er ikke så enkelt å beskrive eller forklare hva disse knottene utgjør for oss to livsnytere, som aldri har gått på jazzlinja. Men vi har jo fått med oss hva Kristoffer Lo har fått til med band som Highasakite og Pelbo med tuba og knotter. Nok om det. Konserten åpner med et salig kaos, som etterhvert finner en slags orden, for igjen å gå over i kaos. Slik bølger det frem og tilbake i mange av låtene. Enkelte partier minner meg litt om Xploding Plastics. Og det liker jeg veldig godt i små doser. Når det gjelder Madmax, så er det ingen liten dose jeg får. Sammen med Esben, så blir vi stående til siste tone er blåst ut. Helt oppslukt av hva jeg har vært vitne til, så tenker jeg at dette ble prikken over i’en for meg. Nå kan jeg gå hjem med et stort glis og trille en trall. 

Men kvelden var ikke helt slutt likevel. Etter å ha pakket sekken, så hører jeg hvor festen nede ved elven er på vei. Derfor blir det en liten tur innom gressbakken for å føle litt på trykket fra Suede. Jeg har egentlig ikke så mye mer å melde, men Esben har gjort seg noen tanker om den siste timen. For han har et forhold til Suede, selv om han aldri helt fikk fot for britpop. Altså, Suede er unntaket sammen med Supergrass. Den selvtitulerte førsteplaten til Suede spilte han mye, veldig mye, «Dog Man» litt mindre, og etter «Coming Up» dabbet interessen av. Når Esben rusler forbi vinbaren, som er et tilbud til alle som vil bli sett heller enn å se, så hører han en småfin versjon av «She Still Leads Me On». Og slik blir min gode venn Esben ledet inn i fristelsen. Det er fotorestriksjoner, men ikke forbud, tenker han, samtidig som han setter kursen mot HC-rampen. Etter å ha dratt frem ymse akkrediteringer, så kommer han seg opp i høyden med fotoapparatet. Godt plassert, så får han nyte en akustisk versjon av «Wild Ones» som deretter følges opp av soundtracket til 1993 «So Young».  En låt som bringer frem nostalgien hos Esben. Selv om Suede 2026 fremstår som et kollektiv, så blir jo orkesteret fort å regne som backingbandet til Brett Anderson. Det betyr ikke at man skal undervurdere dem, for de spiller råbra. Det er tøffe gitarriff, leken bass og så videre. Men Brett altså, han ser ut som en million dollar der han oppildner publikum med all sin formidlingskraft. Han kan alle triksene i boken, slik som å slenge mikrofoner rundt og ta i bruk hele scenen. Og når scenen blir for liten, så tar han seg likegodt en tur ut blant publikum. Fanget av den elektriske stemningen, så tenker Esben at dette er bedre enn på plate. Inntrykket bekreftes gjennom låter som «Metal Mickey» og «Beautiful Ones». Til slutt blir han minnet på hvor nydelig «Saturday Night» kan være en lørdagskveld på Marinen og Pstereo. Fenomenalt, og en særdeles positiv overraskelse. Du gikk glipp av lørdagens beste konsert er beskjeden jeg får dagen etter. Jaja, jeg får sørge for at det ikke skjer igjen. For øvrig, så tror jeg egentlig at han syntes Valkyrien Allstars var best.

Epilog

Dette ble en utrolig fin festvalhelg, og det fortjente både publikum og arrangør. På torsdag var det nedbørsrekord i Trondheim. På fredag går flygelederne ut i streik. Hva kan det neste være liksom, jo en helt nydelig festival. Vi heier på Pstereo.