Og regnet høljet ned. I bøtter og spann. Denne sommeren har rett og slett vært helt innforjævlig bedriten. Gjørmen renner og muggen trives. Det har ikke vært til å unngå å bli påvirket. Jeg har følt meg litt som Sisyfos. Dere vet, han grekeren som driver og ruller en stein til toppen, bare for at den skal trille ned igjen. Ja, litt overdrevet så klart, men det har føltes som at alt som er blitt bygget opp har blitt revet ned. Inne i denne tristessen, så har det vært et lys å komme seg ut på konsert eller festival. Og størst blant disse er Pstereo. Byens fyrtårn som varsler om trygg havn.

Jeg fikk en ‘snap’ fra en slask på marinen torsdag. Den viste bare gjørme med en flik grønt. Skal Pstereo renne ut i elva nå?, blir det atter en dag full av gjørme?, tenker fatalisten i meg. Men så kom fredagen. Og det er byens stolthet John Doe, som har fått æren av å åpne den 20ende utgaven av Pstereo på Kanonscenen. Årets første sommerdag, proklamerer Jonas Skybakmoen, til vill jubel fra bleike trøndere med sekken full av regnklær, men ingen solkrem. Hvis man teller med alle som har kommet fra nær og fjern, så har jeg fra sikre kilder at det var over 5 000 oppmøtte. Vi er ikke som tRump som lyver konsekvent om størrelsen på en folkemengde, men vi vil likevel nevne det. For det er jo ikke hvert år det skjer.

Jeg møtte ei vakker dame fra Sandefjord på lørdag, som kunne fortelle at hun ikke var spesielt fornøyd med bookingen av De Lillos. De spiller visstnok der hver eneste sommer, påsto hun. Hun kunne også fortelle at bakteppet på scenen var derfra. Så når Lars Lillo lar seg fascinere av utsikten fra Elvescenen, så tenker han kanskje at de kunne fått et nytt bakteppe? Et bakteppe med den kule modernistiske konstruksjonen, som Lars Lillo ikke forstår, er Kristiansten Festning. Muligens driver han bare med skjemt og påtatt ignoranse. Vel, i motsetning til damen fra Sandefjord, så likte jeg bookingen godt, for dette er min første konsert med dette ærverdige bandet. Lars Lillo stilte for anledningen i en stilig nålestripet dress. Han er muligens ikke så tøff lenger, at han stiller i pyjamas. Etter halvspilt, så kjenner jeg derfor på behovet for å sjekke ut Hagescenen. Der spiller nemlig den tøffe gjengen i Hayeminol. Jeg møter et band i full fart hvor trommisen har kastet skjorta. Ja, nå er det endelig sommer. Festen er i gang.

På turen tilbake mot Kanonscenen plukker jeg opp en overpriset gyros. Den fortæres med andakt til tonene fra Anna of the North. Danse kan hun også. Så mye mer får jeg ikke med meg av den konserten, siden gyrosen insisterte på å spille hovedrollen. God var den, men kanskje litt mye løk. Etter siste munnfull, så promper jeg meg opp bakken igjen på vei til Sirkusteltet. Der er det stinn brakke. Stockholmspojkene fra Boko Yout kjører showet. Jeg rekker bare såvidt å komme innenfor portene, før jeg igjen utsettes for synet av menn uten skjorte. Skal jeg gjøre det samme, undrer jeg, mens svetten begynner å sile nedover ryggen. Da kan jeg jo bare gnikke meg nærmere scenen. Jeg slipper heldigvis det, for vokalisten tar turen gjennom hele lokalet for å møte blikket mitt. Jøye meg, det var nok ikke bare meg som fikk nærkontakt, for her er hele lokalet blitt til en scene slik som vokalisten holder på.

Neste konsert er Kurt Vile and the Violaters på Elvescenen. En amerikansk rocker som får meg til å endre kroppsholdning. Fra frem på tærne i Sirkusteltet til bak på hælen. Kan jeg bli noe mer tilbakelent, undrer jeg, samtidig som jeg vugger til rytmen og skifter forsiktig vekten fra den ene foten til den andre. Dette er som balsam etter alt sirkuset. Jeg drømmer meg bort og tiden flyr, men jeg rekker akkurat å få med meg slutten på Beth McBride. Er dette Marit Larsen, undrer jeg. Neida, hun kommer i morgen. Tilbake langs elven har The Raytons inntatt Kanonscenen. Etter et par låter, spruter det øl over publikum. Formen min er ikke helt der ennå, så jeg trekker meg rolig tilbake. Da tikker det inn en melding om at fetter Esben er på vei. Vi møtes i Sirkusteltet, skriver han.

Der er det enda mer fra søta bror. Gøteborgspojkene i Deki Alem får det nok en gang til å koke i teltet. Det kan se ut som at det koker litt i skrittet hos artistene også, for det er usedvanlig mye holding av kuken. Dette er vel kanskje det nærmeste en kommer et Prodigy à la 2026 på Marinen, sier Esben. Ja, vi har trodd flere ganger at de skulle komme, men nei. I min begeistring for årets nyvinning Sirkusteltet, så kan den erfarne festivalgjengeren Esben opplyse meg om at dette teltet har også blitt brukt ved Jazzfestivalen i Molde og Bergenfest. Med en kapasitet på kun 1000 personer, så er det evig kø for å komme inn her. På tur videre for å få med oss Skunk Anansie på Elvescenen, så kjøler vi oss ned med en kald øl. Jeg har aldri vært noen fan av Skunk Anansie, sier Esben, etter å ha tatt en slurk som tømte halve glasset. Men jeg kan heller ikke komme opp med noen god grunn for at jeg ikke har satt meg bedre inn i musikken deres, doserer Esben videre. Du skal ha vært rimelig nedsnødd for å ikke ha fått med deg deres eksistens. Knallåter som «Hedonism (Just Bechause You Feel Good)», «Brazen», «Charlie Big Potato» og «Weak» ble jo spilt overalt siste halvdel av 90-tallet, og den mildt sagt ikoniske frontfiguren Skin var også vanskelig å overse. Ja, hun er fortsatt like ikonisk, kan vi konstatere når hun drar i gang første låt som er «This Means War». Med 59 runder rundt sola, så lar vi oss imponere over hvor energisk hun er. Esben kan sågar hevde at hun hypnotiserte ham under jobben fremme i ‘foto-piten’. Etter halvspilt, så inntar Skin rollen som svovelpredikant. Hun klager over gale kristne, og fremfører en rekke argumenter for hvor absurd den religiøse verden kan være. Det er ikke så enkelt å få med seg akkurat hva hun sier, men jeg tolker hele ‘ranten’ som et slags forsvar for frihet. Vi registrerer også at hun kaster jakken, bare for å ta den på igjen i neste låt. Så forpult kaldt det er her, utbryter Skin. Ja, nå har den varme solen takket for seg i dag, og jeg angrer litt på at ikke ullgenseren ble med i festivalsekken, kjenner jeg.

Beruset av gjensynsglede, så blir vi stående lenge og prate om alt mulig rart. Sist vi møttes var på Nyhavna Block Party, så Esben lurer litt på hvordan det går med omtalen av den. Beklagligvis, så har det skortet på motivasjon den siste tiden, noe jeg er inne på i innledningen. Men vi skal ikke dvele ved det. For eksistensen har bare en retning, og det er fremover. Beklageligvis, så rakk vi ikke frem til Hagescenen der Ryan Davis & the Roadhouse Band var på plakaten. Vi går derfor videre til Sirkusteltet, for vi har fått smaken på det som skjer i der. Den svenske dominansen fortsetter med Anebypojken Hannes Jonsson. Jeg har hørt låten «Stockholmsvy» før, og liker den veldig godt. Således hadde jeg noen forventninger. Ja, jeg hadde håp om at noen av de andre låtene var på høyde med den. Esben kjeder seg, ser jeg. Han er ikke bestevenn med sjangeren, kan han fortelle, samtidig som tankene allerede har begynt å bevege seg mot Blonde Rose.

Hvorfor vi ikke rakk Weval på Kanonscenen er jeg ikke sikker på, men jeg husker at det ble mye prat om Blonde Rose etter konserten med Hannes. Esben kan blant annet fortelle at vi skal tilbake til det grensesprengende 70-tallet. Jeg har ingen anelse om hvor vi skal må jeg innrømme, så jeg vil gjerne vite litt mer. Ja, nå blir det riff, fuzz, rørforsterkere og hår som kastes i alle retninger, fortsetter Esben med et glis som avslører høye forventninger. Han vil ikke gi meg noen bestemt referanse, for Blonde Rose låner fra mange og har sitt eget distinkte uttrykk, hevder han. Jeg bør også få med meg samspillet mellom gitaristbrødrene Sondre og Fredrik Øren, de fengende basslinjene til Sindre Myhre, og ikke minst hva den nye trommisen til Spidergawd Mikael Hansen er god for. Dæffen!, utbryter Esben når han får se den nye Hagescenen for første gang. Ja, plasseringen er meget delikat, stemmer jeg i. Den er rett og slett skjønn. Konserten skrives inn i minneboken som dagens beste.

Fredagens hovednavn Highasakite er vi begge to mett av. Det holder med noen låter stående i bakken for meg. Og da kan jeg bruke litt mer tid på en av de koseligste aktivitetene på Pstereo...

Alle foto: Esben Kamstrup