Solveig Slettahjell Kvartett – Dokkhuset – 8 mar 23

Nå er det over tjue år siden theGuardian kunne fortelle sine lesere om ei norsk dame som synger jazz i verdensklasse. Hos norske medier, slik som i Aftenposten, ble hun sammenlignet med Diana Krall. Da er det ikke rart at jeg har rimelig store forventninger til kveldens konsert med Solveig Slettahjell Kvartett på Dokkhuset i Trondheim. Solveig Slettahjell som er en prisbelønt artist, med både Spellemannspris og Radka Toneffs minnepris på peishylla, er skolert ved Norges Musikkhøyskole. Hun spiller piano, men det er hennes stemme alle vil høre. Det har blitt mange band og ulike konstellasjoner gjennom årene, og ei lang rekke med plateutgivelser. Kanskje det eneste som mangler, er en duett med Tony Bennett, så er listen komplett. 

Jeg burde si noe om hvilken internasjonal dag det er i dag, men jeg er stygt redd for at jeg ender på dypt vann da. Det er vel litt sånn det er i jazzen også, dypt vann altså. Men hva er det man mener med dypt vann da egentlig? Kan det kanskje relateres til myten om at man må ha det så jævlig vondt for å synge bra jazz? Det hjelper kanskje til å gi sjel til all tristessen, men jazz er da ikke bare tristesse. Det er ihvertfall mye livsglede å spore i fra scenen denne kvelden. For alle på scenen smiler bredt når Slettahjell presenterer dem i tur og orden, etter første låt som går sømløst over i andre låt. Ved pianoet, eller flygelet rettere sagt, sitter Andreas Ulvo. Trygve Waldemar Fiske har et fast grep om ståbassen og Pål Hausken sitter bak det mest overdådige trommesett. Slettahjell er raus, for hun fremhever lydteknikker David Solheim også. Det er det jo absloutt ikke alle artister som gjør. Mmm, sånn skal det gjøres!

Ja, jeg undres litt på om Hausken klarer å ta i bruk alle mulighetene dette trommesettet gir, og jeg får vel et raskt svar når han begynner å spille med fingertuppene. Her skal ikke bare hele trommesettet settes i sving, men også hele kroppen skal svinges. Fiske har hatt et uhell med sin egen faste ståbass blir vi fortalt, men hjelpen var ikke langt unna, når Ingebrigt Håker Flaten låner bort sin for anledningen. Ulvo ved flygelet drar frem en lang Gullokk som det kan se ut som at kommer fra hans eget hode, så jeg lurer litt på om det er herfra tittelen til den siste plateutgivelsen kommer fra. Ulvo starter deretter å stryke pianoet med denne lokken. Nei, det er ikke tangentene han stryker med lokken, for det er jo fort gjort å glemme at et piano faktisk er et strengeinstrument. Dette instrumentet har fått sitt italienske navn på grunn av hvordan det låter. Pianoforte ble det hetende, etter at en oppfinnsom italiener ansatt hos Medici, klarte å gjøre noe med den lave og myke lyden det lager. Endelig et instrument som ikke alltid lar seg overdøve, for å si det veldig forenklet. Med tiden ble det forkortet til bare å hete piano.

Det er altså ihvertfall to forståelser av ordet piano, hvor den ene indikerer instrumentet, mens den andre indikerer lydens styrkegrad. Dette er en fin overgang til å snakke litt om stemmen til Slettahjell, fordi jeg synes fortepiano er en god karakteristikk av den. Fortepiano er direkte oversatt et begrepspar som uttrykker en motsetning som fremkommer på samme tid. Høyt og lavt på samme tid, så og si. Så jeg vil beskrive stemmen, som at den kommer fra en sterk indre kraft, mens den kommer til uttrykk som den mykeste vaniljesaus. Nei, dette er ikke en reklame for Tine pianosaus. Men ærlig talt, så flyter lyden av Slettahjells stemme, ikke bare inn i mitt øre, den formelig bare brer seg ut over hele kroppen min. Innhyllet i den mest deilige, myke lyd sitter jeg der rett foran scenen smilende, mens foten forsiktig holder takten. 

Smilende, med en liten geip som fremkommer sammen med et glimt i øyet, er det tydelig at også Slettahjell storkoser seg her på hjemmebane, hvis det er lov å si det. For Slettahjell har sterke tilknyttinger til Trøndelag. Hun roter litt med språket innimellom, men hun prøver å holde seg til å snakke trøndersk i mellom låtene. Dessverre, så synger hun ikke på trøndersk, men det blir mange låter på svensk, og som hun selv sier, så er denne konserten en slags nordisk eller skandinavisk sangbok. Av norske bidrag, vil jeg fremheve Alf Prøysen og Aasmund Olavsson Vinje. Forøvrig er danskene nesten helt glemt, men vi får et innslag derfra også, sammen med en kommentar om at Slettahjell synes dansk er litt vanskelig å synge. Ikke at jeg merker noe til det altså.

Etter et flott ekstranummer, så tar det ikke lange stunden før jeg ser at Slettahjell myldrer rundt i lokalet. Da får jeg et innfall om at her er det mulighet for en liten prat, for jeg har nemlig et spørsmål jeg gjerne skulle ha stilt henne. Jeg har tenkt litt på at med en slik stemme som Slettahjell har, så har hun måttet kunne velge seg hvilken som helst sjanger å synge i. Så hvorfor valgte Slettahjell seg jazz da? Åpenbart er dette et lett spørsmål å svare på for henne, for det kommer et kjapt og kontant svar. Frihet. Et perfekt svar tenker jeg, for det gir meg en god inngang til et lite filosofisk sveip. Med tanke på hvilken dag det er, så blir det enkelt å velge Simone de Beauvoir, for å si noe om frihet. Mange ser på Beauvoir som en følger av Jean-Paul Sartre sin filosofi, men det er hun altså ikke, selv om de tilhører den samme tid og retning. For Beauvoir avviser nemlig Sartre sin forståelse av frihet som absolutt. At vi alle er fri, fordi vi har friheten til å velge, blir ifølge Beauvoir en altfor teoretisk og abstrakt forståelse. Beauvoir er mer konkret og erfaringsbasert i sin filosofering, for hun hevder at det er bare ved samhandling at friheten kan oppnås av alle sammen. Så sank jeg ned i dypet likevel, men flyter nok opp og kommer meg på konsert igjen om ikke lenge. Jeg vil runde av denne omtalen med å takke Dokkhuset for sin gjestfrihet og kvittere med å si at jeg synes dette er et av de beste lokalene lydmessig i hele Trondheim. Jeg gleder meg til å komme tilbake hit.