Et Utsøkt Musikalsk Måltid

På pressebildene av bandet er det alt fra fire til elleve karer med, men bandet er altså en kvintett. I tillegg til sjef og låtskriver Mats Mentzen Wang (gitar, vokal), består bandet av Emil Kjærnli (bass), Mathias Nøtsund Sagedal (trommer), Petter Haugen Andersen (keys, perkusjon, kor, gitar og fløyte) og Terje Vea Torkellsen (keys, gitar, kor). På tre av låtene er det strykere med, spilt av Mira Aas (fiolin) og Elisabeth T. Høghaug (cello) og arrangert av Terje Vea Torkellsen, mens Bendik Brænne dukker opp med sin saksofon på låten "Green". Den siste som bidrar musikalsk er Jonas Rohde Moe som korer på låten "100% Park". Produsent er altmuligmann Petter Haugen Andersen, som også står for mixingen, mens mastringen er gjort av Karl Klaseie.

Mats Wawa slapp sin første EP Classics i 2016, en vakker og stemningsfull skive som bar bud om spennende tider, og albumdebuterte i 2017 med Mild Nights (Ville Vesten Plateforening), et album som var veldig lett og ledig i formen, og de suste rett inn i bevisstheten min som et spennende indie-band. De låt som en mix av Built To Spill og Mac Demarco, var oppkjeftige og ganske så skakk-kjørte. Senere samme år gikk de på free transfer til det brillefine plateselskapet Black Pop Records, og i 2018 kunne de med EP'en Scuzz proklamere for hele verden at de var blitt voksne. Det var i alle fall et langt mer modent band som åpenbarte seg, et band som låt funky og freshe med låter som "Hard to Be Happy, Easy to Be Nice" og "True Crime", og funky og sprelske med når de dro i gang "Easy On the Eye" og "George Harrison Beatle". Jeg begynte rett og slett å glede meg til albumdebuten på Black Pop Records.

Sjefen sjøl, Mats, påstår at han er dårlig i øvelsen "bås-setting av musikk". AOR og indie er merkelapper han enker er passende. I tillegg var de svært så påvirket av Elton John sitt 1970-album Tumbleweed Connection, bevisst eller ubevisst, og han sier videre at bandet digger artister som The Byrds, Lee Hazlewood, Laura Nyro og Jessica Pratt. Personlig føler jeg at de nå er et popband med det meste av bein plantet godt i 70-tallets "vestkyst-rock", med spor av 90-tallets og 2000-tallets fineste indiepop-band. Det er med andre ord en real lapskaus av ei skive, eller den fineste musikalske omelett du kan tenke deg. Jeg elsker både lapskaus og omelett, og når det kommer til musikk så har jeg en stor svakhet for band som er eklektiske og varierte i uttrykket. Med andre ord er Mats Wawa noe for meg.

Allerede da albumet kom susende ned i postkassa mi ante jeg at dette ville bli en annerledes musikalsk opplevelse. På coveret står altså åtte typer strategisk plassert i en skog, slentrende kule der de myser på fotografen. Her er det ikke snakk om at sola i øynene skaper uønskede grimaser. Bildet er omkranset av en oval ramme, og de har kun gitt plass til bandnavn og platetittel. Når vi snur vinylen så er baksiden av coveret like sparsommelig med tanke på informasjon. Vi lærer at det er to sider på denne skiva, side A og B, og at det er fem låter pr side. I tillegg til at Black Pop og Jansen Records er ansvarlig for utgivelsen, og at musikken er beskyttet av det vanlige lovverket. I det hele tatt oser det av 70-tallet. 

Åpningssporet, eller forretten om du vil, er omtalt som rockeopera, men om du forventer deg en ny variant av "Bohemian Rhapsody" så blir du skuffet. Rock Omelette er halvannet minutt lekkert fingerspill i regi av Mats, et bidrag fra Petter på keyboards (eller er det ei fløyte?), tostemt sang fra de nevnte herrene, og ei kosestemning vi ellers forventer å høre på høstalbum myntet på kalde høstkvelder foran peisen. "French, Pt.1" handler om French og Moland, og jeg hører at de har lyttet til sin Laura Nyro og Jessica Pratt. Og, bare for å ha gjort unna desserten med en gang, eller avslutningssporet som det også heter, "French Pt.2", så snakker vi om den samme låten, men i ei helt anna innpakning. Låten er dratt ut til fem minutter, fem minutter som gjerne kunne ha vært femti minutter, for dette er behagelig og deilig, som en dessert skal være. Vestkyst-rock i gata til Eagles og Crosby, Stills & Nash er en brukbar referanse. Karene balanserer det instrumentelle på utsøkt vis, og jeg tar meg i å tenke at låten kunne ha kommet etter "Life In the Fast Lane" på Eagles sitt ikoniske album Hotel California. Her får vi servert et par lekre gitarsoloer som ikke er påtrengende men er av sorten som bare må være der, bassist Emil og trommis Mathias banker ut ei lett og deilig takt, mens Terje gjør vakre saker med tangentene.

Så, da er forretten og desserten unnagjort, og vi står igjen med hoveretten, som for sikkerhets skyld er et åtteretters måltid jeg lett plasserer i den musikalske Michelin-katalogen. For det er like greit å bryte sammen og tilstå det med en gang - i Mats Wawa har vi fått et nytt superband her til lands. "Sparkly Eyes" er pop som pop skal være. Dette er som å høre Beach Boys i 1967 eller Todd Rundgren i 1973, og er av disse sjelden låtene som føles så djevelsk tidløse at det de er bortimot umulige å tidfeste. Det er derimot er lett å si noe om hvor bra dette er, for det er bare å slenge på alle superlativene i ordboka etterfulgt av "pop". Deilig pop, vakker pop, kul pop, osv. Og her er det bare å holde på superlativene i fortsettelsen, for med "Conventional Science" får vi en liten perle av en låt hvor de blander et stakato piano med deilige gitarer og ei enkel melodilinje. Den enkle melodien bygges opp til et smått komplisert sluttprodukt, litt som de beste kokkene lager de utroligste retter av enkle ingredienser. Makan.

Sometimes
I feel all my doubts come
Rushing through my head
All at once

Når vi så har havnet i dette deilige 70-tallslandskapet, og koser oss med de lekre låtene til Mats Wawa, så blir vi sendt videre til 2000-tallet, nærmere bestemt til 2003 og det området The Shins opphold seg i. Mats kan minne litt om James Mercer når han synger, og det er klare likhetstegn når det kommer til traktering av gitaren óg. Siden jeg elsker The Shins så er det vel unødvendig å si at jeg digger at Mats Wawa har gitt oss den beste "Shins-låten" på år og dag med "Byrds". Låten er angivelig inspirert av 60-tallsbandet The Beau Brummels, et kult band alle på planeten bør sjekke ut. Det eneste jeg har å trekke på låten er at fader ut altfor tidlig. Den fjerde hovedretten, "100% Park", byr på weed, fønvind i håret, sol på skrotten, og litt hjemmekos, alt i en miks. På instrumentsiden snakker vi om gitarpicking fra øverste hylle, ei fløyte som er like essensiell som den Neil Young nærmest infiserte Sleep With Angels med i 1994. Første halvdelen av hovedretten er konsumert, og del to står for tur. Altså må vi vende skiva.

Et godt balansert måltid, spesielt de som består av mange retter, må være variert og treffe alle smakssansene. Et godt pop-album må selvsagt bestå av gode låter, samtidig som det for all del ikke må framstå som monotont og repeterende. Her lykkes Mats Wawa bedre enn de fleste, og når de drar i gang med "Inside Job" så er det med sitt mest rocka øyeblikk. Her skal vi ikke bli mette og slappe, men være på tå hev og holde interessen oppe. Med ei passe fandenivoldsk tilnærming kjøres det i gang med steelgitar, Hammond, et heftig komp, og en Mats som synger like kult og slentrende som Jeff Tweedy i sine fineste øyeblikk. Å kalle dette for en høydare er litt bortkastet, i og med at vi snakker om ti høydare her, men dette er definitivt en låt jeg kommer til å spille mye i tiden som kommer. Det samme kan sies om "Green", det som sannsynligvis er Rock Omelettes vakreste øyeblikk. Mira og Elisabeth stryker vakkert på sine strenger, Bendik blåser magisk i sax'en sin, og bandet, bandet spiller som noen jævla helter, med en innlevelse og følelse for melodien som bare er himmelsk. For en låt.

It is bringing me down, it is bringing me down
Same old song
It is bringing me down

"Canned Heat" sørger for at popen blir litt mer rocka igjen. Vi gamlinger som har passert 50 og vel så det har selvsagt fått vår dose av dette heftige boogie- og bluesbandet som oppstod i Californias beste flower power-periode. De drev med rocka blues og heftig boogie, og spor av dette aner vi hos Mats Wawa, med en aldri så liten syre-solo, seige riff og boogiepartier av fineste merke. En skikkelig gladlåt, og selv om Mats synger om den samme gamle låten som får oss i knestående, så er låten 2020-frisk og bringer med seg noe som føles nytt. Så skal vi i gang med siste rett, den siste låten før desserten, og som de mesterkokkene de er så byr de på en lett og ledig liten sak, kalt "Skit". Mira og Elisabeth er tilbake med sine strykere, Emil plukker lekent på bassen sin, og keyboardet til Petter pynter det hele til en symfonisk opplevelse. Skuldrene senkes, og jeg trenger ikke en gang lette på beltet før "French, Pt.2".

Jeg har blitt storfan, og har fått et nytt, norsk favorittband. De begynner det å bli mange av, for norsk musikk har virkelig tatt helt av de siste årene. Men, jeg har vel egentlig savnet akkurat det Mats Wawa står for, rock med et heftig pop-tilsnitt, et band som er så eklektiske at de nærmest blir definisjonen for begrepet. I Mats Mentzen Wang har vi fått en låtskriver og frontmann som kommer til å bli ufattelig spennende å følge i framtiden, og som bør ha alle forutsetninger for å kunne nå ut i Europa og USA med musikken sin, og i Mats Wawa har vi et band som er så jævla potente, kule og dyktige at det er en fest å spille Rock Omelette. Hver bidige gang.

Takk for 31 deilige minutter, Mats Wawa!