Da The Sideways dukket opp med sin debut i 2016 fikk de en bra tilhenger i undertegnede. Dette resulterte selvsagt i at jeg hadde store forventninger til oppfølgeren som er her nå, tre år senere.
Rock
Sundström og ny utgivelse er ensbetydende med fest i kåken, nitidig lytting, ettertanker herfra til fastlandet, og ei stemning av det spesielle slaget. Svensken vil selvsagt aldri slutte å imponere, og klasker til med et av sine fineste album til dags dato. "Domedagspredikan" er smarte, vonde, morsomme og refsende sanger av og med en vis kunstner med viktige ting på hjertet.
The Wilhelmsens-favoritter ute med ny, strålende skive. "Algorythmic Dance Music" er akkurat det vi håpet at den ville være. Artig, kul og fengende rock, på det viset ingen andre her i landet gjør det. Nå er det på tide at folk får opp ørene for Tromsøs fem store sønner.
Med vokale harmonier, fete gitarer, helt strålende melodier, låtskriverkunst på uvanlig høyt nivå, og deilige vibrasjoner som strekker seg tilbake til et tidlig 70-tall, tar Skellefteå-gjengen i Gin Lady lytteren med på en helt fantastisk musikalsk ferd. Oppskriften er på ingen måter ny, men i dette tilfellet er den så godt som perfekt. Nei faen. Vi stryker "så godt som" og sier helt perfekt.
Når jeg tenker på Eigil Berg, tenker jeg på ting tilbake i min oppvekst. Og på NRK radio. Jeg tenker på New Jordal Swingers, og dessverre på den skjebnesvangre dagen i 1982 da bandets buss ble truffet av et nådeløst steinras. En hendelse det er umulig å bare glemme. Jeg var akkurat fylt 16, og kjente på tragedien med en ung manns lettpåvirkelige hjerte. Men jeg tenker også på musikken, og på låter som "God Gammal Rock And Roll" og "Nå Må'ru Slutt' Opp Med Å Se På Meg Sånn", for å nevne et par. Jeg tenker også på Per "Elvis" Granberg.
Kule låter som fortjener honnør og masse spilletid, utgitt av norske artister på singler eller EP-er. Spillelista nederst i saken er vel verdt å sjekke ut med jevne mellomrom, for her kommer det stadig ny musikk så lenge kalenderen fortsatt sier 2019.
Disse små blinkende diamantene på frontruta. Disse tårene fra oven. Jeg svinger av E-6 og inn i småbyen, nesten som et godstog gjennom regnet... Sånn bare for å parafrasere, og ikke minst oversette vår alles kjære Tom Waits.
Den trønderske supergruppa Sugarfoot klasker til med nok et suverent, behagelig, barskt og nydelig album. Med "In the Clearing" har de sluppet sin femte skive, og utrolig nok er de fortsatt på en stigende bølge. Ni lekre originale låter, samt to strøkne ekstraspor som følger med de 500 første vinylene, er det de har å by på.
Med hysterisk festlige, banale, pubertale og cocky låter knaller Frans Krans til så selv mor vil lette på et øyelokk. Dette er cock-rock, punk og metall i ei salig blanding, spilt av tre rutinerte herremenn med sans for kroppsvæsker og lekre melodilinjer.
Det er ikke lett å putte Jon Dahl-Johansen i bås. Men han synger viser der små stikk av folkemusikk, rock, pop og det amerikanerne kaller heartland åpenbarer seg fra det ene øyeblikket til det neste. Jeg har kjent litt på følelsen av John Hiatt - når han er på sitt mest popaktige, uten at jeg vet helt hvorfor. Men det er nok noe med instrumenteringen og selve tyngden/viljen i mannens røst når han serverer det han har på hjertet, som sørger for dette.