Slapp av kjære leser. Det kommer nok snart vanlige plateomtaler fra min hånd. Det må jo det. Jeg må bare skrive dette først. Jeg har en mistanke om at bokstaver og ord kanskje vil løsne fra der hvor de henger fast hvis jeg skriver dette, hva enn nå dette er.

Stine Andreassen og hennes The Northern Belle er ute med sitt femte studioalbum, "Bats In the Attic". Denne gang har hun tatt et par nye grep - det har blitt litt mer pop og en anelse rock i monitor, noe som har gjort lytteopplevelsen enda finere enn tidligere. At albumet slippes 8.mars er forøvrig alt annet enn en tilfeldighet. Selvsagt, for Stine overlater intet til tilfeldighetene.

Vi tenker børste støvet av den gamle, faste spalten "Ukas Klassiker", og starter med å poste denne som ble skrevet 18.februar 2016. Tiden flyr, og en åtte år gammel sak er nok enten glemt av gamle lesere, eller så gammel at enkelte lesere ikke var født den gang. Tom Waits sitt fjortende album, "Bone Machine", er dessuten et av tidenes beste album, og kan aldri bli nevnt ofte nok.

Moddi har tatt turen fra Oslo til Trondheim langs pilegrimsleden. På veien nordover kom det innfall som har resultert i albumet Vandreviser som slippes i mai. Man trenger ikke å vente helt til mai for å få en smakebit fra dette albumet, for i dag 1. mars så slippes tittellåten fra albumet.

Mark Steiner & His Problems markerer et tiår siden forrige album med stor bravur. Newyorkeren og hans mannskap leverer åtte låter som beskriver en kar som har hatt ei dekadisk stri tørn, og som har brukt ei slitsom tid til å komponere kruttsterk musikk. "Black Hole" er virkelig noe å sjekke ut om du liker post-punk og band som Joy Division, Bauhaus eller The Editors.

Akkerhaugen er ei lita bygd som ligger fint plassert sånn cirka midt mellom Skien og Notodden. En liten gjeng musikere er såpass glad i plassen at de like greit startet et band som de døpte Akkerhaugen Raid, og for noen uker siden slapp de sitt andre album, "Red Filipino Viper". Det passer våre ørekanaler aldeles glimrende, og liker du band som Alabama Shakes og Steely Dan vil de garantert treffe deg hjemme.

Problemet er bare at den absurd barske og kule duoen Barren Womb ikke er trøndere. De er mer tromsøværinger enn trøndre, selv om de ikke er tromsøværinger. Men narvikingen Tony Gonzalez og finnlenderen Timo Silvola bodde såpass lenge i Tromsø at byen for lengst har trukket dem til sitt byskjold. Det som uansett er sikrere enn noen banker noensinne har vært er at de er det råeste og feteste bandet som bor og puster i Trondheim. Spidergawd, Motorpsycho og DumDum Boys får ha meg unnskyldt. Eller, drit i unnskyldningen, hør heller på "Chemical Tardigrade", så skjønner du hva jeg mener.

Har du en kjip og intetsigende dag på gang er mitt klokkeklare tips: BOKASSA - ALL OUT OF DREAMS. Det er ingen grunn til å gå rund å henge med hue. Ikke når det finnes energisk riffing med melodi, råskap og baller større enn Globen.

Av og til blir jeg tatt fullstendig på senga når jeg setter på en plate. Det er en opplevelse som oppstår meget sjelden, så derfor føles det helt fantastisk når det skjer. Da "All Is Well", MesaVerdes andre album, ble satt på for et par uker siden skjedde det igjen.

Mother Trudy er ute med sin tredje langspiller, og nok en gang spiller de seg gjennom 70- og 80-tallets rockegate. Det betyr at de fortsatt står bredbeint og stødig i den riffbaserte delen av rocken, låtene innbyr til headbanging og luftgitar, og referansene kommer poppende opp på rekke og rad.

Det vakre ordet "antropomorfi", betyr noe sånt som å tillegge noe som ikke er menneskelig, menneskelige egenskaper. Av og til føler jeg at Reiersruds gitarspill er umenneskelig. Jeg mener, det er få mennesker som har så tett kontakt med sin gitar. Knut er i aller høyeste grad et menneske, så egenskapene hans er, ja menneskelige.

Anton Ruud er ferdig med terapi. Resultatet er "Paztor", ni spillernye og gjennomarbeidede låter som vil treffe alle som liker rocken sin på norsk.