Hva er dette for noe gnål?, støter den sure pønkeren opp i meg. Sentimentalt jåleri og nostalgisk griseri brenner i halsen. Det var da voldsomt mye følelse som ble vekket, klager fornuften, og trykker til med å anklage meg for å være skyldig i å kose meg med søt musikk fra Vilde Bye. Når trykket får roet seg, så innrømmer jeg min glede, ikke bare over Vilde Bye, men også over at jeg har flere sider enn bare han sure fyren. Hva den kalde fornuften vil, er noe helt annet enn hva den varme følelsen vil, formaner fornuften. Men følelsen er på ingen måte fornøyd med det svaret. Nei, dette er jo veien rett inn i dualismens helvete. Et helvete av motsetninger som aldri kan forenes. Altså, jeg kan ikke like både visesang og punk, for slike motsetninger lar seg visstnok ikke forene. Nei, det er ingen som er hel. Alene er vi bare halvveis, tenker jeg.

Vel, jeg er ikke alene om å like både punk og visesang. Det er faktisk mulig, slik som hos min kjære redaktør, Johnny Wilhelmsen (fred over hans minne). For Johnny var aldri bare halvveis. Nei, han var det jeg vil kalle hel ved. Man kan kanskje argumentere for at det var lokalpatriotisme, som gjorde at Johnny trykket Vilde Bye til sitt bryst, men da kan man ikke ha lest hva Johnny har skrevet. For det ligger to flotte omtaler i arkivet, som vitner om en ektefølt glede over det Vilde Bye har å by på. I 2022 så skriver Johnny: «Vilde står virkelig ikke tilbake for noen av våre dyktige kvinnelige vokalister i sjangeren, som Stine Andreassen, Malin Pettersen, Unnveig Aas, Mari Kreken, Tove Bøygard, Ida'ene i Hollow Hearts med flere, men føyer seg heller inn i rekkene. Særpreget i stemmen hennes kommer virkelig fram her. Hun utfordrer spennet, fra de dypeste til de høyeste toner, og gjør det så stødig at man kan lure på om fødselsattesten hennes er manipulert.». Og i 2024 så følger han opp med å si: «Vilde Bye debuterte endelig med fullt album i høst. "Colder" ble akkurat så fantastisk som jeg hadde trodd og håpet på. Etter å ha fulgt med på det hun gjør i drøye fire år gleder det meg innerst i hjerterota at hun leverer så absurd bra som hun gjør allerede fra startgropa.».

Som dere sikkert skjønner, så er visesang en lite presis beskrivelse av sjangeren Vilde Bye opererer i. Americana er nok mye mer presist, så dere får unnskylde min forenklede klassifisering, men jeg strever fortsatt med egen ignoranse. Jeg har for øvrig lagt merke til, at tidsånden presser nesten alle nye artister til å skulle ha sin egen sjanger. Ja, det virker som at alle krever sin egen unike plass, og ikke vil bli et hår under noen annens kam. Nei, alle skal ha sitt eget flagg også, terger den konservative delen av meg. Dette blir for drøyt klager den liberale delen, og sender den andre delen i skammekroken. For hente meg inn igjen til hva dette avsnittet egentlig skal handle om, så spør jeg en tilgjengelig kunstig intelligens om sjanger. Jeg får jeg til svar musikk som beveger seg i grenselandet mellom country/americana, folk, rock, soul og pop. Et svar som jeg synes grenser til det intetsigende. Vel, den endelige løsningen på sjangerforvirringen ligger hos deg selv. Sett på en plate av Vilde Bye og gi den den merkelappen du selv synes passer best.

Nok om sjanger. La meg heller si noen ord om selve bandet. Bandet Vilde Bye består av Vilde Bye Martinsen og Jakob Haugstad Struve. Det er jo ingen tvil om hvem som får mest oppmerksomhet i denne duoen, så jeg vil derfor løfte frem Struve sitt bidrag spesielt. For han gjør mye av det samme som Martinsen. Han synger og spiller gitar, blant mye annet. Det er også verdt å nevne at han er kreditert på hele fem av ni låter på siste album. Han er uten tvil en veldig viktig brikke i puslespillet, som gjør at det ikke blir bare halvveis. Det føles i hvert fall slik, da jeg opplevde bandet i levende live på Moskus. Martinsen kan helt sikkert gjøre alt selv og stå alene på scenen, men jeg vil påstå at bandet er dobbelt så bra med Struve. Han krydrer Martinsen slik at Vilde Bye blir uimotståelig. Koringen er fremragende, og enda mer imponerende er gitarspillet. Det er variert og selvsikkert. Eksempelvis, så bruker han gitaren som bass når han ikke drar av gårde en solo, som han ofte gjør. Alt er utsøkt og viser at han forstår sin rolle utmerket. Figurativt, så løfter han Martinsen opp til en ruvende skikkelse med den beste ryggdekning. Ja, det må føles utrolig godt for Martinsen å vite at hun alltid har noen å lene seg på. Et siste punkt når det gjelder Struve, som jeg legger merke til på konserten, er at han ikke har sitt eget flagg klistret på gitarkroppen. Neida, det er selvfølgelig det palestinske flagget godt flankert av en libanonring på fingeren.

På albumet Never Nothing, som for øvrig er en veldig, veldig flott tittel, så er det flere brikker i spill enn bare duoen Martinsen og Struve. Kort fortalt, så har Fredrik Sandvik Olsen bidratt med trommer, Dag Sindre Vagle på piano og bouzouki, Erlend Egeberg Aasland på gitar, Frode Strømstad på piano og koring, Linus Frøyland med koring, og Anne Lise Frøkedal på gitar og piano. Frøkedal har sammen med Eirik Bekkeheim tatt seg av teknikken, mens Karl Klaseie har stått for mastering og Bård Ingebrigtsen miks. Produsent har vært Frode Strømstad. Platen er spilt inn i Egersound Studio og Fugleben Studio, og sluppet av Mother Likes It Records. Av alle disse fantastisk dyktige folkene, så vil jeg fremheve et tidligere bekjentskap til Vagle, som også har bidratt med bouzouki på platen Apen & Kosmos av Wunderkammer. En plate jeg selvsagt anbefaler på det varmeste. Etter konserten på Moskus, så er jeg så heldig at jeg får komme bak scenen. Der får jeg slått av en liten prat med duoen Vilde Bye. Fra den praten, så husker jeg at Martinsen fremhevet Frøkedal som særs viktig i jobben med ny plate. En plate som i mine notater har fått veldig mange stjerner i margen.

Låten med flest stjerner i margen er uten tvil Mailbox. I selvransakelsens lys, så må jeg innrømme at jeg er veldig sterk for fullt komp. Det blir så godt og fyldig da, for ikke å si fett. Dette er såklart ikke den eneste faktoren, som forårsaker at stjernene hagler her. For det første, så synes jeg låten er veldig godt arrangert. Dog, jeg ønsker meg en litt annen lyd i orgelet. Ja, jeg er veldig sterk for hammondlyd. Har jeg sagt det før, undrer jeg. Du skal ha ketchup på alt du, sier den indre stemmen. Vel, for det andre, så er det en veldig fin fart og rytme i låten. Jeg vil også si at melodien er oppløftende og fengende, på tross av at lyrikken igjen handler om siste vers i kjærligheten. Første vers i kjærligheten, forelskelsen, kommer i låten Bird up in the Three. Stjerne i margen her også, hvis du lurte. Det hadde faktisk vært veldig enkelt, å bare skrive om dem som ikke har fått stjerne. For det er ingen. Ja, det er kvalitet gjennom hele platen, men noen sprekker i glasuren vil det alltid være. Perfeksjonisten i meg hadde nok ryddet bort coverlåten og den gamle låten i nye klær. Når det er sagt, så kjenner jeg at Johnny arresterer meg for den påstanden. For den gamle låten i nye klær er så kjær at den bør gjenbrukes. Låten jeg tenker på er Because of You. Her vil jeg igjen låne noen av Johnnys tanker fra 2024. «...her snakker vi om en rakker som føles som en umiddelbar klassiker. Låten har liksom alltid vært der, men er allikevel for en nypotet å regne. Vildes småfrekke intonasjon, litt kleis og med bortfall av enkelte lyder, er så sjarmerende at det halve kunne vært nok. Hun vet definitivt hva hun holder på med, og har allerede rukket å opparbeide seg klare kjennetegn. Eller varemerker, om du vil.» Tilslutt, så vil jeg fremheve tittelsporet, som også er veldig flott arrangert. Jeg liker spesielt godt mellomspillet i piano, og skal ikke klage på instrumenteringen igjen. Nei, her synes jeg alt klaffer. Gåsehuden er mitt vitne på det.

Man må være to for å kunne danse vals. Ja, det er mye vals å høre fra Vilde Bye. Det liker jeg veldig godt. Av ukjente grunner, så får det meg til å tenke på Leonard Cohen. Jeg så nemlig et lite intervju av han for ikke lenge siden, hvor han snakket litt svevende, slik som jeg liker det. Jeg bet meg fast i noen motsetninger, som er litt mer avanserte enn mine enkle betraktninger i svart og hvitt. Jeg kan ikke gå i dybden, men har lyst til å nevne skjønnhet og forfall. Eller hellig og forbannet, som kanskje står bedre til Cohens tro på at den ene siden aldri kan vinne en endelig seier. I låten Anthem så synger han: «There is a crack, a crack in everything. That’s how the light gets in.». En siste motsetning fra denne skattekisten er lyst og avholdenhet, og da tenker jeg, at det er vel slik mørket slipper inn sprekken også. Det må jo nødvendigvis gå begge veier, forklarer fornuften selvsikkert. Og da sprakk ballongen, og jeg ramlet inn i dualismens helvete igjen. Vi møtes på konsert, så blir vi alle hel igjen.

Alle foto: Privat