Etter at Veslemøy Narvesen åpenbarte for meg, at jeg bør lytte mer til klassisk musikk, så er jeg på jakt etter mer musikk som passer i drivhuset. Etter at Ola Kvernberg lokket meg inn i badstuen sin for lenge siden, så svetter jeg ikke mer når jeg hører fioliner. Nei, jeg tenker ikke lengre at fele er det samme som gnål. Etter at Trine Harbak tok personlig kontakt og formidlet sin musikk, så er jeg endelig blitt kvitt tanken om at visesang bare er kleint. Å kvitte seg med gamle fordommer, har blitt et mål i seg selv, spesielt etter studier i både psykologi og filosofi. Derfor tenker jeg ikke på meg selv som veldig konservativ noe lengre. Nei, nå er jeg blitt en mer fremoverlent og liberal type, tenker jeg, åpen for det meste innen musikk. At blikket er rettet fremover behøver ikke å bety, at jeg ikke kan se bakover. Vel vel, dette er mine tanker når jeg får tilsendt ny musikk, som bærer den gammelmodige tittelen TeleGram. Og det skal vise seg at her er det mye fioliner, og ingen berøringsangst til hverken klassisk musikk eller visesang.

Som vanlig, så bommer jeg på sjanger. Beklager så mye, men jeg skal umiddelbart rette opp feilen med litt støtte fra presseskrivet. For TeleGram beveger seg i et musikalsk landskap der folk og americana møter utbroderte strykearrangementer og florlette vokalharmonier. Akkurat den beskrivelsen synes jeg passer veldig godt til valsen Vienna, som forøvrig har fått stjerne i margen hos meg. Det er noe med valsetakten som alltid tiltrekker meg. Kan det være minner fra barndommen, undrer jeg. Jeg er jo vokst opp med nyttårskonserten, og har sikkert spilt noen melodier fra Johann Strauss på pianoet i mine yngre dager. For å avslutte betraktningene rundt sjanger, så vil jeg si at TeleGram er som de fleste band i dag med sin egendefinerte sjanger. Altså, dette er folkinspirert kammerpop.

Did you wait in vain for a different life

The one where I’d take you away

To Vienna on New Years Day

Lyrikken er som en værmelding som veksler mellom flau bris og stiv kuling. Det er sjelden blikk stille, og aldri orkan styrke å melde. Her tenker jeg på vinden som en metafor for tankeprosesser, og med grunnlag i det så vil jeg si at; «Den flaue brisen stryker meg lett når tekstene pirker borti det relasjonelle, og partikulært når mine egne vanskeligheter med det mellommenneskelige avdekkes.» Jeg har egentlig blitt ganske så komfortabel. Med mine egne vanskeligheter, altså. Vi lever jo tross alt i det ensomme individets tidsalder. Der de gamle familiestrukturene er i full oppløsning, filosoferer jeg. I en mer steril forståelse av den flaue brisen, så er lyrikken kanskje et innblikk i en musikers skjebne. Stadig på reisefot. Der det er vanskelig å opprettholde varige relasjoner, spekulerer jeg. Den flaue brisen rekker heldigvis aldri å utvikle seg til en mistral, for så kald og dominerende er ikke tanken på å leve alene.

For what can we do, we simple people

When they’re turning the world upside down

I motsetning til den flaue brisen over mine egne vanskeligheter, så blir det stiv kuling i tankeprosessene når lyrikken blåser over globale perspektiver. For dette er ikke en kald vind slik som en mistral. Nei, den er som en feiende glovarm sirocco som kaster sand i mine øyne. Jeg kjenner at jeg fyres opp over den siste tids nyheter, om en global elite som bare bryr seg om seg selv. Når skal mennesket innse at vi alle tilhører en felles enhet, undrer jeg. Det må da gå an å tenke litt lengre enn sin egen nesetipp, freser jeg høyt i mitt eget selskap. Vel, jeg har faktisk selskap av to hunder som kikker rart på meg. Menneskets beste venn kan jeg også inkludere i denne enheten, reviderer jeg.

Nå er det like før jeg sporer helt av her, og skal derfor hente meg inn igjen med å presisere at denne omtalen handler om TeleGram sitt andre album kalt Common Good. TeleGram består av fire flinkiser som lever av å spille på sine instrumenter, såvidt jeg vet. Musikken har en tung slagside mot strengeinstrumenter av mange slag, men det brytes fint opp med litt trekkspill innimellom. Det er forøvrig også mye fint vokalarbeide, som får ta helt over i enkelte låter. Ja, jeg liker veldig godt denne vekslingen mellom strenger og vokal. Det er som oftest Marius Graff som leder an på vokal, men alle er med å korer. Og ikke til forkleinelse for noen av de andre stemmene i bandet, men jeg har lyst til å fremheve stemmen til Anne Marit Bergheim. Bare hør på låten The View. Der treffer stemmen meg rett i hjertet, og er på ingen måte noe jammer fra en katt. Nei, den er rett og slett perfekt for denne sjangeren, synes jeg. Vel, det er egentlig dårlig gjort å trekke frem enkeltstemmer her, for jeg synes egentlig at musikken er best når den flerstemte sangen får dominere lydbildet. Slik som i foregående låt som heter Rain, som er et slags brudd med værmeldingen. Her får vokalharmoniene skinne som aldri før, og det blir full skåre på gåsehudsskalaen. Godt hjulpet av Nikolai Storevik på fiolin og Kaja Fjellberg Pettersen på cello. Ja, denne låten lar endelig tankeprosessene få hvile litt, og jeg får ta noen late og kjærkomne svømmetak i en kulp med temperert ferskvann.

Jeg er litt usikker på rekkefølgen til låtene, men alt blir nok avslørt hvis du kjøper vinylplaten. Der kan du sikkert få innblikk i alle de ulike strengeinstrumentene som er med også. En ting som er sikkert, er vel at August Winds er åpningssporet. Apropos TeleGram, så traff den låten meg som en telehiv. Jøye meg for en pangstart på albumet. Jeg vil tro at den blir en favoritt hos mange, i hvert fall hos dem som er glad i The Beatles. Det eneste som mangler er at musikken ble spilt inn i Telemark, men den er spilt inn på en gammel støl i Valdres. Ikke dårlig det heller, og jeg aner at den hytten må ha vært stappende full av brio mens vinden pisker på rutene. Ingen grunn til å gå ut i styggværet, når leken inne er så altoppslukende. For ordens skyld, så vil jeg tilslutt nevne at miksen er gjort av Øyvind Røsrud Gundersen og master av Karl Klaseie. Lyrikken har fått bidrag fra Mats Rybø. Ja, lyrikken er særs god. En stor honnør til hele bandet for den. Dette er uten tvil en plate som skal spilles mye i drivhuset til sommeren. Det er nok ikke bare mine planter, som skal bli i godt humør av den. Kanskje naboen blir i godt i humør også. For hvem kan unngå å bli i godt humør av alle disse deilige vokalharmoniene som er en fryd å lytte til? Jeg har såklart ikke noe svar på det, og må heller bare bryte av retorikken med å si at denne platen skal spilles på høyt volum, slik alle gode plater skal.