Tuss i mørket. Nei, det er ikke en ny matrett, men jeg som venter i skyggen av Våttåhaugen. Som tuss, så er jeg nok ikke en del av haugfolket, men jeg er kanskje litt tåpelig og stakkarslig da. Med Esben, så er nok saken en helt annen, for han bor jo nesten helt på toppen av vår lille verden her på Ladehammeren. Om han er en del av haugfolket, vet jeg ikke. Men hvis jeg er en tusseladd, så tenker jeg, at han er en askeladd. Uansett, nå er vi begge to på vei i tussmørket til Havet. I dobbel forstand.

Vi innleder i en overnaturlig tone, for vi har lenge trodd at det er noe overnaturlig med Susanne Sundfør. Kanskje hun tilhører alvefolket, har vi spekulert. Hun har jo en fremtoning som minner om Galadriel fra filmene om Ringenes Herre, synes vi. Altså, det er liksom noe med måten hun bærer kroppen på. Ja, det er noe med bevegelsene i armene når hun går eller svever over bakken, så å si. Vi skal heller ikke underslå, at vi også synes hun er veldig vakker og har en gudsbenådet stemmeprakt. I kveld, så skal hun underholde oss og nærmere 1 200 andre publikummere med et nytt musikalsk landskap. Hun har nemlig kledd om sine gamle låter til å låte som bluegrass eller country.

Før konserten starter, så blir vi uannonsert oppvarmet av livlig jazz fra scenen. Esben er usikker på fotoreglene for kvelden, og har derfor fått tak i arrangementsansvarlig. Da bruker jeg muligheten til å spørre om hva som skjer på scenen. Med et stort smil, så kan vedkommende fortelle at det er noen fra bandet til Sundfør, som uoppfordret har inntatt scenen. Jeg smiler også, for det svinger godt av trioen som består av tenorsaksofon, kontrabass og pedal-steel. Ferdig med det formelle, så kommer Esben snikende bakfra og avbryter nytelsen min med å kommentere bakteppet. Når jeg skjønner at det ikke er mitt eget bakteppe han sikter til, så trekker jeg tilbake sammenligningen med Nerdrum og kan være enig i at det er forfriskende flott, på tross av alle tonene i brunt. 

Etter en god økt fra trioen, så er vi veldig varme og klar for konsert med selveste Susanne Sundfør. Først på scenen er bandet som teller hele sju stykker, før Sundfør kommer slentrende i snekkerbukse og canadaskjorte. Neida, nå tuller vi fælt. Hun kommer såklart antrukket som den popdivaen hun er, i en lekker kreasjon som står i stil til brillene. Hun åpner med sin mest populære låt ifølge Spotify, Fade Away, fra albumet Ten Love Songs. Jeg prøver å lytte etter den artige lyden som er på innspillingen. Ja, den som ringer inn det deilige instrumentale mellomspillet på synth. Vel, det kan vel kanskje bedre beskrives som det øyeblikket der soloen på synth innleder mellomspillet. Uansett, den artige lyden kommer fra en mikrobølgeovn som varsler at maten er klar. Jeg kan ikke se noen mikrobølgeovn på scenen, men det er mange andre rare instrumenter som sikkert kan gjøre jobben, tenker jeg. Litt sjokkert over åpningen, så glemmer jeg etter hvert å følge med på gitarist Elias Wallumrød. For det er han som sitter med samlingen av rariteter jeg ikke kan navnet på. 

Neste låt, Dear John, er fra hennes første album. Gjennom hele konserten, så er vi faktisk innom hele seks album fra hennes store katalog. Hovedtyngden er plukket fra albumet Ten Love Songs, som har fått med hele seks av sytten låter i kveld. Vi har begge våre favorittalbum, men det er ikke det albumet. Jeg må vente til niende låt før det kommer noe fra Blomi, og Esben må vente helt til tolvte før han får servert tyrkiske delikatesser. Ja, det er albumet The Brothel som er Esbens favoritt. Litt synd for Esben, for han får ikke mer fra det albumet, mens jeg får hele tre godbiter fra Blomi. Apropos Turkish Delight, så er det jo en låt som lukter parfyme og ikke fjøs. Vi aner derfor at det må ha vært en krevende øvelse å transformere melodilinjer, som er vevet sammen av polyfoni og kontrapunkt, til den herlige versjonen vi får i kveld. Ja, dette er nok en av de beste vi fikk i kveld. Vi vil spesielt fremheve Tuva Halses prestasjon på fela. Hun fungerer som et midtpunkt og opprettholder smaken fra de opprinnelige delikate strykearrangementene.

Fra Blomi spilles Leikara Ljod først, før Alyosha kommer, og sist er ekstranummeret Fare Thee Well. Førstnevnte blir en ambivalent affære for meg, siden Sundfør forsøker å dirigere publikums klapping. Heldigvis lykkes hun til slutt med å lage orden i kaoset, for deretter å sende oss alle inn i et mektig crescendo. Men før hun får kontroll på kaoset, så er jeg så flau på trønderske vegne. Esben derimot, som er rytmisk utviklingshemmet, bryr seg ikke nevneverdig der han klapper sin helt egenkomponerte rytme. Vi klarer jo faen ikke å klappe i takt uten å bli matet med teskje, banner jeg innvendig. Vel vel. Med publikum i tankene, så har vi lyst til å nevne at de ser så unge og nyforelsket ut. Sjelden har vi sett mer klining på konsert. Kan det være kjærligheten fra Ten Love Songs som har trollbundet dem, undrer jeg, eller er det sødmen fra den tyrkiske konfekten, skyter løven Esben inn.

Sundfør kan neppe kalles særlig sprudlende og ekstrovert i sitt møte med publikum. Det er nesten så vi føler på ubehaget hennes, når hun spør om vi har det bra. Det blir ingen anekdoter om hva som har skjedd de siste dagene, eller andre forsøk på stand-up mellom låtene. Nei, hun byr ikke på seg selv i så måte. Hun fremstår som kanskje litt i overkant kald og profesjonell på scenen. Dog, kommer du nærme nok, så ser du hvor dypt konsentrert, og hvor langt inne i materialet hun befinner seg. Inntrykket endrer seg litt fra kaldt til varmt utover i konserten. Ja, jeg synes faktisk at stemmen hennes bare blir bedre og bedre. Har hun slurvet med oppvarmingen kanskje, spør jeg Esben. Nei, det har han ingen tro på. Hun er profesjonell til fingerspissene. Det er nok bare fordi du liker de siste låtene så godt, mener han. Ja, både Alyosha og Fare Thee Well er fremragende utført, må jeg innrømme.

Fra hennes siste album, Revelations of Divine Love, får vi høre I it am og The Blessed Wound. Dette er helt nytt for oss begge. Esben venter på at den kommer på vinyl før han skal lytte. Han går rundt med en forventning om at den skal slutte en slags sakral ring, som ble startet med albumet The Brothel. Drømmen til Esben er vel at den sakrale stemningen og den spesielle klangen fra Emanuel Vigelands mausoleum skal gås en høy gang. I hvert fall en oktav. Jeg er vel bare litt treg som vanlig, men jeg har hørt rykter om mye pumpeorgel, og det er sånt som jeg tåler svært lite av. Jeg hører en antydning til den fæle lyden på konserten, men overlever veldig greit. Jeg blir faktisk litt nysgjerrig og lurer på om det er på tide å ta et oppgjør med pumpeorgelet. Kanskje kan jeg begynne å like det òg. 

Popdronningen Sundfør er ikke redd for noen sjanger. Med lommen full av stjernestøv har hun latt seg inspirere av barokk, kammer og nå country/bluegrass. Alle utskjelte sjangere i min verden. For å illustrere poenget, så har jeg lyst til å nevne siste statusoppdatering fra NASA. Der meldes det at de har fanget opp et radiosignal fra en av Jupiters måner. Første kommentar til den statusen er: «Jeg håper det ikke er en countrymusikk-kanal». Ifølge Esben, så har folk med slike meninger ikke fanget opp tidsånden. For sjangeren har fått et solid oppsving både her hjemme og utenlands. Således kan vi berømme Sundfør for god teft, og skal vi bedømme valget av sjanger på grunnlag av publikums respons, så er den overveldende positiv. Ja, applausen etter hver eneste låt løfter nesten taket. Vi er ikke i tvil, alt hun tar i blir til gull. Kan gospel eller danseband være neste utskjelte sjanger som popdronningen bestøver?

For ordens skyld, så spilte Alice Beatrice Jardine mandolin, Mikael Jonassen banjo, og Ole Morten Vågan bass. Koret besto av Gunhild Ramsay Kovacs og Nina Elisabeth Mortvedt. Fiolinist og gitarist har vi allerede fremhevet. Da mangler det vanligvis  bare å hylle trommisen, men hen var det ikke plass til i bandet. Vi kjenner på et aldri så lite savn her, altså. En liten skranglete tromme med noen visper hadde gjort seg. Ja, vi sitter begge to med en følelse av noe uforløst i konstellasjonen. Her er det mye mer å spille på. Litt av potensialet vises når bandet kjører en ren instrumental mot slutten av konserten. Da kommer et mer rendyrket uttrykk til syne, som jeg synes virker mer ekte og autentisk. At publikum responderer med tendenser til linedance, støtter vel argumentet. Ærlig talt, så synes jeg ikke man bør tulle med gamle skatter. Heldigvis, eller uheldigvis, så er vokalen ganske så prikk lik originalene. Hvordan hadde det blitt hvis Sundfør hadde lagt inn en liten country-knekk i stemmen, undrer vi. Vi kan jo bare spekulere på det, men vi holder en knapp på at det også hadde blitt artig en liten stund. Men det er bare en liten stund for meg i hvert fall, før jeg går lei og kjeder meg. Som et innslag i en konsert hadde det passet bedre. En hel konsert blir for mye, men ikke for blodfansen, slik som Esben.

Så tussler jeg hjemover og tenker at min tøffe linje ender i å bare være tåpelig og stakkarslig, mens den som evner å omfavne mer enn bare rock, kan gå hjem fra konsert med gull i lommen igjen. Snipp snapp snute så var eventyret om tusseladden og askeladden ved veis ende. Og den ligger på ladehammeren, hvis noen lurte.

Alle foto: Esben Kamstrup