Quarter Wolf klasker rockskapet på plass

Sommeren 2016 fikk jeg ei melding fra Nordreisas store rocker, Per Ivar Jensen, med klar beskjed om å sjekke ut et band fra Oslo som han var sikker på at jeg kom til å like. De spilte rock som rock skal spilles, var fandenivoldske så det holdt, de nøyde seg med trommer og gitar, og minnet styggmye om et felles favorittband - The Jon Spencer Blues Explosion. Jeg var ikke vanskelig å overtale, takket for tipset, og en ny rock'n'roll-forelskelse var på gang. Albumet jeg sjekket ut var EP'en Rock'N'Roll Cliché, fire låter, full fart, referanser til Keefer'n, Jon Spencer, Tony Joe White og selvsagt Elvis Presley. Jeg var solgt. Omtale ble skrevet dagen etter Per Ivars tips, 13.juli 2016.

An Orgy of Shocking Violence hadde blitt sluppet hele tre år tidligere. Men, albumet var åpenbart nytt for meg og sementerte inntrykket jeg hadde av Quarter Wolf som et band å følge på sin videre ferd. Skiva ble nilyttet på i en måneds tid, og 13.august var en passe euforisk omtale postet. Hvis dette er et nytt bekjentskap for deg så er det bare å hoppe ut i det, spille skiva, sjekke ut videoen til tittelsporet, og bli frelst. Om du liker beintøff rock, vel og merke. 

Sommeren 2017 kom Ep'en Back to Sykkylven, og referansene til The Jon Spencer Blues Explosion var om mulig tydeligere enn tidligere. Samtidig bevegde de seg inn i denne dritheftige boogieatmosfæren som band som Backstreet Girls, Kosmik Boogie Tribe og f.eks. Rose Tattoo opererer i. Tittelsporet og "Whiskey Made Me Evil" er typiske eksempler på det. Så finner vi jo bandets slogan-låt på denne utgivelsen, "Shut the Fuck Up and Play", noe som er et slags semi-absurd motto for karene i og med at Marius er blant de ti mest pratsomme typene i landet.

I 2019 slapp de det vanskelige andrealbumet, et album som treffende nok heter DIY, og som samtidig markerer slutten på at bandet gjør absolutt alt selv. Siden forrige utgivelse hadde de rukket å spille på Buktafestivalen i Tromsø, knyttet noen bånd til Robert og Kari, og gjøre en gig på Bastard i Tromsø. Nord-Norge hadde fått opp øynene for musikken til Quarter Wolf, og spesielt i Tromsø vokste det opp en liten fanskare som hadde skjønt at dette var et band som virkelig ga alt på scena. I tillegg begynte låt-banken å virkelig vokse, og den kapitalen de satt inne med gjorde konsertene så knakende tøffe at undertegnede booket dem til Leirvaag Musikkfest i Gryllefjord på Senja sommeren 2020. Hel verden var stengt ned, men festivalen ble gjennomført med Marius og Paul på plakaten sammen med WTBB, Dag Vagle, Vilde Bye, Rumblin' Retards, Modern Times og Kosmik Boogie Tribe. 

Quarter Wolf hadde senvinteren 2020 gitt ut en splitt-EP sammen med sine rockbrødre i White Trash Blues Band, Paul Daniels andre band. Kvartulvenes side heter Shitfaced and on Fire, og består av tre hardtslående låter som føles som en naturlig fortsettelse av det de har styrt med opp gjennom årene. I tillegg spilte våre to menn en dritstilig konsert i øvingsstudioet sitt, en konsert vi i The Wilhelmsens var med på å få ut til folket. Bortsett fra disse rocka aktivitetene var det stille fra Marius og Paul. Som oss andre førte dette satans viruset til en lock out av de sjeldne, også for Quarter Wolf, som aldri fikk dratt på turné for å spille det nye materialet. 

Det er alltid en overhengende fare for at heftige hendelser, særlig de som i ettertid blir omtalt som epoker, preger kulturen vår. Vi ser allerede veldig mange eksempler på musikere som gir ut koronainspirerte album, og Marius og Paul var opptatt av å unngå akkurat dette. Som de selv sier så ønsket de å lage et album som ikke føltes utdatert så snart epidemien bare er et vagt minne, men låter som er relevante langt inn i den gode tida som kommer. Men, selvsagt er det spor av faenskap-årene, ikke minst singelen "Let's Go North" som kom ut senvinteren 2022.

Singelen ble kun presset i fem eksemplarer, og må kunne sies å være av det særdeles eksklusive slaget. B-siden er en sylfet versjon av The Jon Spencer Blues Explosions sin genistrek "Wail" fra albumet Now I Got Worry (1996), Marius sitt absolutte favorittalbum. At jeg fikk eksemplar #1 er noe jeg er både stolt, kry og veldig takknemlig for. Årsaken til denne vennligheten er at låten handler om da de kom nordover til Leirvaag Musikkfest, og det de opplevde her nord. De tre minuttene med spencersk rock'n'roll er et herlig sammendrag av festen vi hadde da Norge var stengt, og hele teksten fortjener sin plass i denne omtalen. Det samme gjør selvsagt den brillefine videoen. Så ble singelen, etter sterkt ønske fra fansen, presset i 25 eks til, og de ble røsket vekk umiddelbart.

Dead year, time gone bad
No place to go, no fun to be had
Along came Johnny, with a no brainer proposition
Wanna play at my festival? In an isolated position

Refreng:
Let’s go north and have ourselves some fun
Let’s go north and freak out in the Midnight sun
It’s time to escape and do all that’s left undone
Let’s go north for one last chance of fun

Thomas sat on the shitter, just as we covered his song
Free booze backstage. What could possibly go wrong?
We got our very own house, stocked with beer, such a sweet, sweet deal
Next thing I know, I woke up on a goddamn snowmobile

Refreng

Girls crying out for Modern Times, Dag V made my eyes water
KBT and White Trash Blues Band, played rock’n’roll like no other
Rumblin Retards and young miss Bye. What a line up, what a place to be
Hey, Johnny, we owe you plenty - For the only fun we had in 2020

I’m ’onna pack my suitcase, book a ticket and go forth
Wanna guess where I am headed? (Paul mumler): I’m guessing up north?
Let’s go north!

Where Real men piss in the sea. Where Rob and Kari will be
Where Asgaut flew down the  stairs. Before he blew up a chair

Let’s go north!

Som nevnt så markerte DIY en slags slutt på at Quarter Wolf gjør alt selv. Men, vi snakker kun om at bandets tredje album ikke gis ut på That'll Do Records, plateselskapet Paul Daniel opprettet for å gi ut musikken. Nå har de Westergaard Records i ryggen, et plateselskap som er kjemisk fritt for kjip musikk og kun sørger for å gi ut kule artister som Robert og Kari selv liker. Bortsett fra å ha disse fine folka i ryggen så gjør de som vanlig det aller meste selv. Som seg hør og bør en rock'n'rollbluespunkgarasjerock-duo.

De kule coverbildene er tatt av Per-Otto Oppi Christiansen, og spesielt bildet på fronten er heftig stilig. De ti låtene er spilt inn i Lydebel Studios i Oslo, selvsagt av dem selv. Paul har sørget for både mixing og mastering, og har på sedvanlig vis sørget for at coverlayout er av de nydelige slaget. Alle låtene er komponert og skrevet av Marius, bortsett fra "Do You Like Me", låten Fugazi åpnet Red Medicine (1995) med. Paul spiller trommer, korer, og sørger dessuten for noen spennende tangent-toner der de hører hjemme, og står naturligvis for arrangementene sammen med Marius. Gjestemusikere har de óg på skiva, nærmere bestemt på låten "Guess Who". Lillebror Sebastian Kromvoll spiller trompet og mamma (!) Vigdis Kromvoll, aka Viggi Pupp, spiller saksofon.

13.juni fikk jeg lydfilene i e-posten, kastet meg over dem, og kunne en liten halvtime senere konkludere med at de ti låtene rett og slett var en ny formtopp fra karene, noe som ikke var en selvfølge med DIY i bagasjen. Det fysiske formatet var klart til 50-årsdagen til Robert Dyrnes, 20.juli, og noen dager senere satt jeg med den flunke nye LP'en i nevene. Og selv om jeg er veldig fornøyd med å få muligheten til å lytte til digitale filer, så er det noe helt eget med vinyl og fysisk format. Den varme lyden, stiften som smyger seg langs rillene, lyd ut av store høyttalere, et rom som fylles av rock'n'roll. Paul har virkelig gjort en solid jobb med mixinga og masteringa.

Time's up! Fuck off! Get out!

Et lite Chuck Berry-riff, ei uptempo-takt, Marius som semi-mumler meldingen over her, og "Time's Up" er i gang. De rimelig klokkeklare meldingene over her er myntet på en viss oransje president som nektet å godta at han tapte valget i 2020, og spredte konspirasjonsteorier og løgner ut i verden, løgner litt vel mange kjøpte, særlig de som har slitt seg gjennom livets harde skole. Meldingene ropes ut av Herr Daniel med jevne mellomrom, mens en forbanna og smått ilter Herr Kromvoll nærmest spytter ut saftige meldinger myntet på selveste Donald. Vi snakker med andre ord om en skikkelig heftig start på Yeah, Baby. Marius fikk som mange av oss andre nok av eks-presidentens løgner, forsøk på å splitte befolkningen, konspi-preik og generelt dårlige oppførsel. Heldigvis fører duster som Trump til mye fin kunst, og ikke minst musikk.

Så er det klart for Viggi Pupp og broder Sebastian. "Guess Who" er en skikkelig hybrid-rocker, som beveger seg inn i bluesen, er dronete og seig, samtidig som vi snakker om kruttsterk boogierock. Det er spor av JSBX her, jeg hører noe MC5 rett som det er, og selvsagt er det umiskjennelig Quarter Wolf. Paul ruller med trommene i introen, den lille blåserrekka skaper en anelse Blues Brothers-stemning, Marius tar på seg Elvis-stemmen, og jeg koser meg glugg ihjel. Låten handler i korte trekk om å endelig kunne klemme folk, gjerne svette folk, skåle og drikke seg snydens sammen med bra mennesker, spille konserter for noe annet enn kameraer, og rett og slett være sammen med andre mennesker på normalt vis. Samtidig er det en hyllest til dama i Marius sitt liv, Anita, og slikt noe liker man jo så godt at låten tvert ble en ny favoritt for undertegnede. At Frøken Andrzejewska er ei strålende dama av det sjeldne slaget er jeg jo dessuten sikker på, så vi snakker om en låt som det var på høy tid å lage. Marius lurer inn et lite anerkjennende nikk til The Sonics med meldinga "have love, will travel", noe som alltid blir tatt godt i mot. Blåserne er forresten så fjonge og nydelige at jeg en eller annen gang må få sett Quarter Wolf med slekta på scena. Dæven døtte for en låt!

"Let's Go North" er nevnt, låten som rett og slett er ei oppsummering av Leirvaag Musikkfest 2020. Det er alltid festlig å bli nevnt i en låt, særlig når vi snakker om en fet låt som dette. Samtidig er dette en genuin kjærlighetserklæring til Nord-Norge, Senja, Tromsø og folket her nord. Marius og Paul elsker Ishavsbyen, og da spesielt Buktafestivalen, Backbeat, Blårock, Bastard (her ligger det materiale til en låt, kanskje en B-side?) og folkene som vanker der, at de velger å gjøre releasekonserten på Bastard. Jeg håper og tror at det blir en utsolgt konsert i Tromsøs kuleste kjeller 26.august. Og, karene blir garantert å spille denne rakkeren av en låt, en låt som er kulere og bedre enn veldig mye av det forbildet Jon Spencer har gjort de siste årene. Riffet, vokalen, den heftige og funky takta Paul innleder låten med - alt er så jævlig fett at jeg vet Jon Spencer hadde digget dette. Oppramsinga av bandene som spilte, den ektefølte respekten for Dag Vagle, som fikk karene til å felle mange tårer, nikket til Vilde Byes talent og Rumbin' Retards barske rock'n'roll, The Modern Times sitt dametekke, og hyllesten av White Trash Blues Band og favorittbandet Kosmik Boogie Tribe - den oppramsinga er bare "wow!". Ja, så korer gutta i WTBB så steike flott at det kan lure fram en tåre i øyekroken.

"Your Pussycat Is Hooked on Junk" er en punka hymne som går rett inn i hjerterota på enhver gammelpunker med et forhold til Sex Pistols og Sid & Nancy. Og det gjelder vel alle gammelpunkere? Låttittelen refererer til Nancy Spungens katt, som etter å ha smattet i seg heroinrester fra ymse skjeer som lå slengt rundt om i rom 100 i Chelsea Hotel i New York, endte opp som ei virkelig mannevond katt som klorte og beit i alle den kom i nærheten av. Det tragiske endeliktet til Nancy, som ble stukket i hjel i oktober 1978, og Sid, som døde av overdose fire måneder senere, har blitt dramatisert på film, i teaterstykker, i litteraturen og i låter en rekke ganger opp gjennom årene, og Quarter Wolf sitt bidrag er et virkelig fint bidrag. Selvsagt går låten i et heftig tempo, karene er så punka som de kan bli, Paul hamrer heftig løs på trommeskinnene - og korer i høyere tonelag en kona mi (!) fikser, Marius harver over strengene og synger som en helt. Så er det Stooges-pianoet - John Cale på "I Wanna Be Your Dog - som Paul kjører på med direkte beintøft. Dette er langt unna "bad piano", som infoen på coveret lover oss. Videoen er filmet av Anita, på toalettet på No. 53 i Oslo, og føyer seg inn i rekken av solide musikkvideoer Quarter Wolf har på samvittigheten.

Morten, Mags and Martin sortin' out the sound
Alex or Frida takin' care of your last round
Now it’s the last … train …

Last Train er guttas favorittsted i Oslo, denne rock'n'roll-oasen i hovedstaden som enhver rocker her i landet har et forhold til. Det er trangt der, Egon Holstads hestehale henger i taket ved siden av hatten til Happy-Tom, toalettene kan stinke rimelig heftig utpå natta, og klientellet sitter like ofte ute på tribunen på fortauet og sigger som de er inne ved et av de få bordene i lokalet. Men, Last Train har sjel. De spiller den kuleste musikken. De går aldri på akkord med sine grunnprinsipper. Og, her jobber bare bra folk. At de i tillegg har en eierprofil som er mer sosialdemokratisk enn Norge sier litt om hva de står for. Quarter Wolf har gjort Last Train til medskyldige i handlinger ved tidligere anledninger, så det var på høy tid at bandet lagde en låt som utelukkende handler om stedet. "Last Call at Last Train" er ei vaskekte kjærlighetshistorie om et sted der du aldri er alene, der det alltid er rom for en musikkdiskusjon, og der de ansatte passer på at du får nok væske... og kjærlig vurderer når du har fått nok. Selve låten er akkurat så barsk som den må være, og litt til. Et boogieriff, et lite "Uh!", ei takt med mye hihat, Marius med stor innlevelse i historia, og Paul som korer lyst og høyt. Paul kjører ellers på med noen Russell Simins-taktskifter underveis, mens Marius til ei forandring bruker noe så uvant som klangeffekt på vokalen på tampen. En hyllest verdig den fineste rockpub.

Så går gutta helt Dead Kennedys, og det på en cover av Fugazi. "Do You Like Me" er en låt jeg personlig har et langt forhold til. Jeg jobbet på Blårock da Red Medicine ble sluppet midt på nittitallet, og låten ble spilt der titt og ofte. Låten sparker i gang B-siden på strøkent vis. De har korta ned på introen, noe som funker etter planen, Marius synger med vibrato i bøtter og spann, nærmest på hysterisk vis, mens Paul hamrer like hysterisk løs på trommeskinnene. Marius får vist at han behersker ymse gitarteknikker - øser på med fuzza riff, powerriff, feedback og noe så sjeldent som antydninger til soloer på single strenger - noe alle som har sett Quarter Wolf er fullstendig klar over. At du gjør låten unna minuttet kjappere enn originalen sier sitt. 

A school of stupid, spreadin' across the Atlantic
Conspiracy and hate is the new pandemic
Why even bother with your counter facts
5Gs and your anti vax

Kromvoll har vært pissed, hissig, irritert, i fyr og flamme og beint ut eitrende forbanna i løpet av pandemien, som mange av oss andre. Ikke minst pga alle konspirasjonsskallene og tanketomme fjotter som har dukket opp i kommentarfelt og sosiale medier. Litt av denne frustrasjonen har han fått skrevet av seg i "Hey Dickhead". En straight, kjapp og kul rocker. Paul korer med denne smått ubegripelig lyse stemmen, Marius messer ut meldinger i retning de som er dekket av teflon fra topp til tå, og riffingen er av Ramones-sorten. Igjen har Paul funnet fram til tangentene, denne gang et orgel, og det gjør seg virkelig i bakgrunnen. Det som ikke gjør seg, og aldri vil gjøre seg, er idiotene som herper ethvert kommentarfelt med vaset sitt. Jeg skal bruke denne låten til å holde meg unna artikler som åpner for tilbakemeldinger fra leserne. Det er sånt som sender meg rett i dystopisk modus, og gjør meg mer og mer misantropisk. 

Marius er en ivrig surfer, i tillegg til å bruke mye av fritiden sin vinterstid på snowboard. Han har i løpet av de ti årene Quarter Wolf har gitt ut musikk skrevet en del låter som handler om nettopp surfing. "Bones Heal and Chicks Digs Scars" fra Shitfaced and on Fire og "El Tunco" fra Rock'N'Roll Cliché er eksempler på nettopp dette. "Outside" er siste tilskudd til surfestammen, en låt som handler om å surfe i gedigne bølger og tro at man skal ende opp som et vått lik, noe Marius har opplevd flere ganger. Det lyriske ble til da karene spilte refrenget høyt på øving og trommene og gitaren rumlet helt likt som når man dropper inn i en monsterbølge. Det åpner med lett bølgeskvulp, et enstrengersriff, Pauls taktfaste hamring, tostemt sang og hallelujahstemning. En straight rocker til ei forandring, som til og med byr på en sjelden gitarsolo.

You’re all such a fuckin bore
All part of that LOL horde
No «Gimme Danger», «I wanna be your dog»
You’re all - Generation bore

Where are your Cramps?
Where are your Pussy Galores?
Where are your Televison?
Where are tour Dead Boys?

"Generation Bore" byr på god, gammaldags pønk. Temaet er like gammelt som menneskeheten; alt var så meget bedre før. Eller var det det? Vel, Marius gjør sitt beste for å overbevise seg selv om at det er et faktum. Det er mye LOL og YOLO på SoMe, og lite skummel musikk, så et aldri så lite poeng har han jo. Eller? Lett å bli en gammel grinebiter når man bikker 40, og verre blir det når 50 passeres. Men, vil vi se et nytt The Cramps igjen? Neppe. Ser vi konturene av et Pussy Galore der ute, eller et band som debuterer med et album som Television gjorde i 1977? Ville band som Dead Boys fått oppmerksomhet i 2022, eller drukne i popjungelen av Dua Lipa'er, Ed Sheeran-kopier og nye Lizzo-singler? Ikke godt å si, men faren er vel stor for at det er en grunn til vår grettenhet. Da er det ekstra godt at Quarter Wolf kan by på 70s punk av dette kaliberet, for dette er punk som jeg elsker. Tre grep, tempo, vræling, høylydt koring, feedback og feststemning. 

Siste låt på Yeah, Baby er albumets lengste låt, 4:31-lange "Finite Boogie (Dark Time Blues)", og for en låt det er! Boogieriffet sitter som et skudd, Herr Kromvolls Spencer-vokal likeså, og det acdc-iske refrenget er en innertier. Marius og Paul er så tighte at det grenser til teit, og fikser de å gjøre denne låten like stilig live så skal jeg ta av meg flosshatten for dem og bøye meg i pissrenna på Bastard. Tittelen er et resultat av Pauls småtørre humor, da Marius under ei øving sa noe sånt som "It reminds me of Endless Boogie. Only it's not endless". Den umiddelbare replikken var da: "Ah, so it's a finite boogie,then?". Selvsagt. Låten tar for seg savnet etter livekonserter som oppstod under pandemien, det kjipe med å leve livet gjennom skjermer, og suget etter å klemme folk. Men, låten er positiv nok, med et løfte om at de skal ut å bråke snart, slippe løs energien som har bygd seg opp, og brøle seg hese. Og så avsluttes det hele med et brøl, sammen med kompisene i WTBB. Hva de brøler, spør du? Hah! Selvsagt et heftig YEAH BABY!!!.

Avslutningsvis er det bare å rette en stor takk til Marius Kromvoll og Paul Daniel, for at de har beriket den norske rockfaunaen med nok et knallsterkt album, bandets beste så langt. Tror til og med at jeg vil driste meg til et "klart beste", og det sier jeg som stor fan av duoen. Denne gang er låtene enda mer i fokus. Det er ikke spor av venstrehåndsarbeid. Tekstene er veldig gjennomarbeidet, og alt annet enn tanketomme. Arrangementene sitter som skudd. Og det oser spilleglede gjennom høyttalerne. Marius og Paul kler hverandre perfekt, og låter til tider som fire mann. De er så samkjørte at det er en fryd, noe som er et resultat av mange års samarbeid, og ikke minst jevnlige øvinger opp gjennom årene. Nå bør alle puber og scener med respekt for seg selv booke disse herrene i tiden framover, hvis svett, heftig og dritstilig rock er noe man ønsker i hus.

Gratulerer med strøken utgivelse, og vi ses på Bastard fredag 26.august. Der bør det være folksomt, kjære tromsøværinger.