Jaa9 & Onklp - Byscenen - 4 nov 22

Jeg våknet denne morgenen med en akutt bevissthet, om det store gapet mellom hvor jeg er, og hvor jeg vil være. Det ideelle livet jeg hadde sett for meg, synes å forsvinne i mørket av soverommet, idet jeg planter feil fot ut av sengen. For kroppen herjes av en lumsk feber, som gjør at alle mine bevegelser er så trege, og på vei til å stivne helt i mine tanker om fortiden. Endelig i stående posisjon og klar til å åpne døren ut, så er jeg i et ubevisst øyeblikk på vei rundt sengen, og tenker at det egentlig er bare å gå og legge seg igjen. På vei til å resignere fullstendig, gripes jeg av noen strofer som jeg aner vil dukke opp i løpet kvelden. I et påfølgende klarsyn innser jeg, at jeg ikke er alene med disse følelsene og tankene. Denne grufulle avgrunnen mellom meg selv og virkeligheten, den eksistensielle angsten, resonnerer så godt med musikken til Jaa9 & Onklp.

Opptatt med mine egne problemer, så er jeg ikke sikker på om jeg klarer å gå på konsert i kveld. I forvirringen finner jeg heldigvis en skjult reserve som dytter meg opp bakken til min faste kompanjong, men likevel bærer jeg hele veien på en frykt for at steinen bare vil rulle ned bakken igjen. På toppen blir jeg møtt av et vennlig og forventningsfullt blikk som bryter denne forbannelsen, og på et forunderlig vis blir jeg sluppet løs fra dette fengselet, som mitt eget hode kan være. Det finnes faktisk en verden der ute som har plass til en fremtid jeg ellers bare drømmer om.

Etter en del konserter ved Byscenen de siste årene, blir jeg gjenkjent av de faste og de vet å akkommodere en som føler seg litt pjusk. Jeg får reservert den beste stolen på galleriet, og kan nærmest bare strekke ut armen, for å få lesket strupen. Omringet av vennlige fjes der jeg sitter, så ser jeg at ungdommen i kveld ikke har klart turen over Nidelva fra Samfundet. Hvis det skulle være en kveld å komme seg ut av den bobla de lever i på Samfundet, så burde det ha vært i kveld! Men men, neida joda, så er det ikke mange som trekker ned aldersgjennomsnittet i kveld, men de flotte damene i byen har funnet veien til kveldens Roma. Damene varmer meg mer enn kveldens oppvarming, som til litt fnising fra bakerste rad, bruker auto-tune når han snakker mellom låtene. Etter nok fjas og fnis, så er scenen endelig klar for denne skitne opplandske duo, som dette året faktisk kan se tilbake på hele tjue fenomenale år.

Så, hva er det med denne sjangeren og disse gutta som er så karakteristisk? Er det mulig å finne en slags essens av fenomenet Jaa9 & Onklp? På veien for å finne et svar, må jeg støtte meg på en overskridende filosofi som forteller meg at jeg må prøve å gi en direkte beskrivelse av erfaringen, slik den er i seg selv. Da kan jeg finne Jaa9 & Onklp sine vesentlige kjennetegn, som ikke er noen enkel oppgave. For jeg kan ikke ta med meg mine fordommer og antagelser inn i min forståelse av fenomenet. De må tale for seg selv, og jeg kan ikke trekke en annen forståelsesramme over de, uten at det fører til misforståelser. Sånt medfører en spesiell form for refleksjon, som kan avsløre det som er usedvanlig, og gjennom en analyse blir opplevelsen redusert til dens intensjonalitet. For det er intensjonen som er det sentrale å forstå.

Hvordan i helfette skal jeg klare å legge fra meg mine antagelser og fordommer? Sjangerens uttrykk er jo gjennomsyret av sånne merkelapper som er blitt brent fast i min forståelse. Særlig er det stilen man skal ha på scenen innen denne sjangeren, som er sementert og synes umulig å bli kvitt. Her er det så mange faktorer å ta tak i, fra bekledning til kroppsspråk. Det skal helst være romstore klær, joggesko, og gjerne en hatt eller lue av noe slag, eller den yndede hettegenseren. Solbriller, store gullsmykker også videre og videre. Kroppsspråket skal være likt en stereotypisk gangster, som betyr at man går litt rart. Sannsynligvis fordi man plages av for store muskler til at en naturlig gange er mulig? Håndbevegelsene forbinder jeg med en italiensk mafioso som engasjert gestikulerer noe voldsomt. Alt dette kan vel reduseres til en intensjon om å vise seg som veldig tøff og kul?

Jeg må gå dypere og fri meg fra disse fordommene og antagelsene som sjangeren har satt fast i meg. På dette viset så koker min analyse frem en annen intensjonalitet hos fenomenet Jaa9 & Onklp. Det er ikke lengre den hardkokte gangsteren med sine tøffe utsagn som blir igjen etter reduksjonen. Det er en annen side av livet jeg finner der. Ikke den harde overflaten som motsetter seg noen dybde i livet. Det er heller en sånn indre mykhet som rommer en omsorg for de som ikke helt passer inn i samfunnet. At det er greit å ikke passe inn i A4-forståelsen av hvem og hvor man bør være i livet på et gitt tidspunkt. At lykken kan komme selv om man velger en helt annen vei, enn den mor og far hadde sett for seg for deg. Men dette er ikke noen eksakt vitenskap og musikken kan ikke reduseres til et enkelt lydfenomen eller kun noter og tekst. For det er noe mer i denne opplevelsen av fenomenet Jaa9 & Onklp. Jeg vil ikke påstå at jeg med dette har klart å gripe dens essens, for det ligger et mystisk element i bunnen av musikk, som ikke helt enkelt lar seg forklare eller beskrives med ord. Musikken er jo usynlig, den er på en måte av en annen verden eller av en annen orden. Essensen ligger kanskje i mellomrommet mellom meg og deg. Mellom den som lytter og den som spiller.

De er fortsatt veldig tøffe og kule synes jeg, selv om jeg finner en annen intensjon hos de, enn hva man skulle forvente innen denne sjangeren. Opplevelsen er ikke bare en flyktig tilfredsstillelse. For opplevelsen og nytelsen av god musikk er ikke en drøm som forsvinner når jeg våkner hver morgen. Musikken er på en måte alltid med meg, man kan sågar snakke om en livets rytme. Den er en dans som krever at man er i øyeblikket, at man følger det som er livets puls, at man ikke sakker av ved å dvele ved fortiden, eller raser avgårde mot fremtiden. Ikke en flyktig, men dyp tilfredsstillelse som setter sitt merke på marg og bein. Det er slike fenomener som er kilde til ekstraordinær glede og en følelse av håp. Neida, Joda, drømmer kan faktisk bli til virkelighet.