Gåte - Byscenen - 18 juni 2021
Når føttene finner det riktige tempoet på veien mot Byscenen, så kommer de sedvanlige tankene om forventningene. Plakaten for kvelden skilter med akustisk. Svøpt inn av ideen om intimitet og nærhet blir jeg tiltrukket. Mon tro hva akustisk betyr i kveld? Dette mye brukte ordet i forbindelse med konserter kan bety så mangt. En veldig streng definisjon krever et fullstendig strømbrudd for å bli materialisert, men det er ingenting som tyder på at strømmen har gått slik som byen lyser mot meg.
Etter at noen blåste liv i glørne til koronabålet så sitter vi fortsatt i rekker og rader her på Byscenen i Trondheim. Det største savnet med denne tilværelsen er kanskje muligheten for å dele sine opplevelser umiddelbart etter konsert. Bli kjent med noen nye fjes, og ta en siste øl før turen hjem. Med denne meteren i distanse er det umulig å få den nærhet og intimitet jeg ønsker. Sittende alene bakerst, blir jeg allerede ved første låt overveldet av følelser som best finnes alene. Alt har visst sin mening.
Den evige trio med Gunnhild, Sveinung og Magnus ønsker oss velkommen med den fineste Gjendines Bånsull. Sveinung, med sin karakteristiske hatt, trakterer et gammelt tramporgel. Gunnhild, med sine åpne armer, bærer den vakreste vokal. Magnus holder løsningen på min akustiske undring, med sine rytmiske klimp på en klassisk gitar. For dette er vel alibiet for mange som skilter med akustisk konsert. Hvis det brukes det en slik gitar på konsert, da er det innafor å kalle den akustisk. Når Jon Even, det nyeste tilskuddet til konstellasjonen, entrer scenen, er det ikke som trommis. Han setter seg ved tramporgelet, eller prestesykkelen som apparatet også kalles. Resultatet blir ei låt med mye fart og faderullandullan. Kveldens to første låter speiler hele konserten godt. De er satt sammen på en dynamisk måte som veksler mellom det mest fandenivoldske og storslagne, til det mest sarte og dempede uttrykk.
- Gunnhild Sundli – vokal – dronning
- Sveinung Sundli – fele/orgel – knekt
- Magnus Børmark – gitar – biskop
- Jon Even Schärer – trommer – tårn
Hvis scenen er et sjakkbrett, så er spillet lynsjakk. Brikkene på brettet skifter til stadighet plass, og den mest allsidige brikken er dronningen spilt av Gunnhild. Som dronninger gjør, så dominerer hun sitt spill. Det går ikke lange stunden etter den Opplandske åpningen før Jon Even som tårn gjennomfører en rokade, og ender på den andre siden av brettet sammen med sitt trommesett. Som en lur knekt på siden av brettet finner du Sveinung. Han hopper rundt, trekk for trekk. Ofte med en overraskelse, og aldri kjedelig. Han liker seg litt på kanten der han tramper luft i belgen til orgelet. Stundom så lener han seg fremover mot det hemmelige skrinet liggende oppå orgelet. Med magiske fingerbevegelser åpner skrinet seg og den brummeste bassen springer ut. Biskop Magnus besitter det hellige relikvie. Hva er det han ikke kan utrette med denne klassiske gitaren? Overbevist av sin tro på gitaren utfører han mirakler. Etter halvspilt forsvinner dronningen fra brettet. Biskop og tårn tar rollene som bønder i en duell om henne. Syltetøyet blandes helt til dronningen dukker opp igjen og trollet sprekker, som Gunnhild synger. Sånn skal det gjøres!
Det magiske skrinet tiltrekker seg alle brikkene, unntatt biskopen. Med blasfemiske blikk skuler den klassiske gitaren på de elektriske lydene som kommer fra det hemmelige skrinet. Tramporgelet. Dette møbelet av et instrument, utgjør en viktig del av sjarmen til Gåte i kveld. Det kompletterer den kraftige dynamikken, som blir så viktig for kveldens opplevelse. Høyt og lavt, trist og glad. De evner å spille på alle mine strenger, og lite er bedre enn det.