En fantastisk aften med Howe Gelb

Howe Gelb, kremmusikeren, legenden og helten, ble hentet nordover til Tromsø av konsertarrangøren The North Coutry Fair, i samarbeid med Torgeir Aasmo og Café Sånn. Denne gjengen vet hva de driver med, er idealister, og sørger alene for at undertegnede og en rekke andre musikkinteresserte i og rundt Tromsø får oppleve strålende musikk i byen til stadighet. De veksler på konsertarenaer, og har så langt bydd på Steve Wynn hjemme hos Magne Johnsen og fruen, Hugo Race og Mark Steiner har spilt på Blårock, Robert Moses & Malin Pettersen fikk folk til å storkose seg på Café Cirka, Silver Lining fylte Bastard Bar i april, der Elias Jung også spilte et par uker tidligere. Videre i høst har de booket Hollow Hearts og Dig Deeper, helt sikkert til et sted det er trivelig å være.

Men, dette skal altså handle om Howe Gelb, en av mine store favoritter fra tiden jeg jobbet på Blårock. Vi snakker om tidlig 90-tall, og vi snakker om Giant Sand, OP8 og etterhvert soloutgivelser. Jeg kjørte som vanlig de påkrevde 500 kilometerne for å komme meg til Tromsø og hjem igjen, og bodde hos favorittfolkene i byen. Tom ble som vanlig med på konserten, og i tillegg ble den beste Einar med, noe han har begynt å gjøre til en vane. Utrolig kjekt, så Tom & Dick & Einar åpnet ballet med et par øl på Blårock. Oppvarmingen med Reigning Sounds siste skive, Shattered, var perfekt, så en takk går til musikkansvarlig der. 

Nå var jeg merkelig nervøs foran konserten. Det var ikke bare fordi Howe stilte alene, uten rytmeseksjon, og at jeg dermed ikke var helt sikker på hva jeg kunne forvente, men vel så mye fordi Liverpool FC, denne deilige, deilige fotballklubben, skulle ut i en avgjørende match mot Hoffenheim for å forsøke å kvalifisere seg for gruppespillet i Champions League. Hva faen har det med konserten å gjøre, tenker du? Fryktelig mye, sier jeg. Samtidig som LFC løp ut på matta på Anfield, spaserte vi inn på Café Sånn. Der satt en av arrangørene, Espen Jenssen, og han kunne fortelle at dette kom til å bli flott, om lydsjekken var representativ. Og det måtte vi jo. Som vanlig måtte jeg spørre om han har kommet noe lengre med å få gitt ut noe selv, og som vanlig ble det svart "det nærmer seg". Espen er en meget dyktig bartender på Blårock, og alltid klar for en prat, men han er en enda dyktigere singer/songwriter som nok slipper en singel eller fem om ikke så fryktelig lenge. Det skal The Wilhelmsens fortelle dere om når så skjer.

Så, med VG Live på nettleseren, en øl foran meg og gode venner rundt meg var jeg så forberedt som jeg kunne være, installert på et bord førti centimeter fra scena. Café Sånn var mitt gamle stamsted, for tusen år siden, da jeg var gymnasiast på Kongsbakken, og stedet het Teaterkafeen. Ingenting er som det engang var, med en ny, fancy bardisk og ei åpen løsning. At de hadde satt ut bord og stoler var utmerket, for er det konserter man kan sitte på så er det pinadø Howe Gelb alene med tangenter og strenger. Det gikk ikke lang tid før Emre Can puttet i Liverpool, stemningen steg mange hakk (Einar skjønner ikke fotball, og spekulerte nok mer på om Zlatan kom til å signere for Mordor-klubben litt øst for den vakre havnebyen vår), og jeg tok meg en luftetur for å prate med kjenninger. Da jeg kom inn igjen kunne Tom fortelle at Salah hadde vært frampå, og Emre Can hadde fortsatt å score. 3-0! Hah! Dobbelt-hah, og en ny runde øl ble hentet. Etter kort tid ser jeg Egon komme hastende inn i lokalet, med et fornøyd glis rundt kjeften, og jeg vet at det gliset ikke bare skyldes Howe Gelb. Jeg konstaterer at Hoffenheim har redusert, men vet at det ikke betyr en døyt, og kjenner at nå, nå skal bare Howe komme. Og det gjør han, temmelig nøyaktig samtidig som Liverpool-spillerne rusler inn til pause til øredøvende jubel. Og, jubel følger Howe idet han setter seg bak pianoet.

Foto: Johnny Wilhelmsen

Anette Walle, hardt involvert i The North Country Fair, hadde tidligere på dagen fortalt meg at Howe hadde benyttet dagen til en rundtur i byen, og bl.a. vært på Fløya, fjellet du kan komme deg til enten ved å spasere opp "Sherpa-stien" eller med å ta ei kabelvogn. Howe er gift med ei dansk dame, og kona har altså et søskenbarn som jobber som forsker i byen, og sammen hadde de (selvsagt) tatt fjellheisen opp, noe han i løpet av konserten fikk til å høres ut som en skummel affære. Uansett, han setter seg bak pianoet, klimprer noen akkorder, mens han plaprer i vei, stopper opp for å komme med noen anekdoter, spiller videre, stanser etter et lite innfall som drypper innom, og kommer "endelig" i gang med en låt, "Irresponsible Lovers" fra fjorårets behagelige og vakre Future Standards. Han fortsetter med singelen fra nevnte album, "Impossible Thing", og det er da det slår meg; dette er faensteike som å være på en konsert med Tom Waits i 1975. Dette kunne vært Tom i Nighthawks At the Diner-perioden. Alt er waitsisk. De jazza låtene. Småpludringen. Humoren. Akkordene. Stemningen. Jeg tar meg i å kose meg glugg ihjel, og idet han er ferdig med pianoet og tar imot fortjent applaus ser jeg at Firmino har punktert kampen på Anfield for godt. 4-1! Og kvelden er fortsatt ung.

Howe har fått låne gitaren til en annen av arrangørene, Tor Thomassen, også kjent som høvding i The Late Great, og sliter litt med å stemme herligheten. "Rusty strings because of the weather up here", sier Howe, og sender et stikk i retning oss som er bosatt i nærheten av Nordpolen. "Great summers you have in Tromsø" høster noen høflige klapp, og så er vi ferdig med værmeldingene for nå. Og det er like greit, med nordavind og 7 varmegrader utenfor dørene. Men inne på Café Sånn er det varmt i massevis. Med kassegitaren blir det enda varmere, og etter et par låter slår det meg at dette er i nærheten av den stemningen jeg sitter og kjenner på er forbløffende lik den jeg opplevde på Blårock 9.november 1995, da Townes van Zandt gjorde sin legendariske konsert der. Det er noe med stemmebruken til Howe, samt hans eminente traktering av kassegitaren. Han har ikke annet enn innestemme, som Townes, snakker i et behagelig stemmeleie, og synger enda mer behagelig. Fingerspillet hans er strøkent, og måten han får ut bassgangene på er imponerende. Nå vil sikkert mange si at det føltes stakkato og alt annet enn "teknisk fullkomment", men til det sier jeg bare - heldigvis. Fyren har hatt en gitar i nevene hver dag i femti år, og instrumentet er nærmest for en kroppsdel å regne. Sånn blir det kunst av. Og eventyrlige låter.

https://www.youtube.com/watch?v=REQ5oGk7oh4&feature=youtu.be

Video: Johnny Wilhelmsen

Så tar det av på Café Sånn, ihvertfall i mitt hode. Elgitaren hektes rundt nakken, en distortion-boks kjøpt i Vadsø til prisen av fire halvlitere får sin fortjente oppmerksomhet, og Howe kjører på med en grum, herlig versjon av "Wayfaring Stranger". Dette var en av låtene jeg hadde håpet å få høre, og versjonen han gir oss er bare perfekt. At jeg var såpass smart og hadde mobilen framme for å filme herligheten kan du se og høre resultatet av over her. Fyren er dessuten en rå fyr når strøm føres inn i gitaren. Det hamres løs på strengene, han fyrer på med vreng i noen partier, og han kjører på intenst og deilig i solopartiene. Det kommer så mye lyd fra mannen som er født i 1956 at hårene reiser seg på armene. Imponert, varm om hjertet og svært fornøyd kan jeg konstatere at dette ble en konsert som var verdt innsatsen og tidsbruken min. Jeg ser at Liverpool har slått Hoffenheim 4-2, og at det sannsynligvis var et barneskirenn på Anfield. Howe får kveldens heftigste applaus, og forteller at han har okkupert nok av onsdagskvelden vår. Det skal vi ikke ha noe av, så vi fortsetter å klappe. Han setter seg ned bak pianoet, sier at han skal gå fullstendig "Django", og hamrer på i passe heftig tempo. Etter noen få sekunder skjønner vi at det er Bob Dylans "All Along the Watchtower" han er i gang med, alle bortsett fra en full og lite oppdatert kar som brøler ut "Jimi Hendrix!".

Atter en gang får han oss til å klappe lankene sammen lenge, og nok en gang skjønner han at han ikke kommer seg av scena. Han har underveis i konserten spurt oss en rekke ganger om det er noe vi lurer på, og at vi bare må spørre om det er så. Nå spør han om det er en låt vi vil høre, og jeg hører ei dame bak meg hviske "Shiver", som ville vært mitt valg, mens ei dame ved siden av oss vil høre "Center of the Universe", en annen av mine favoritter med fyren. Det første forslaget hørte han nok ikke, mens det siste viste seg å være en låt han ikke kunne spille på stående fot. Et siste tips, av den vage sorten, kommer så fra bakerst i lokalet. "Spill en vals!". Howe gliser litt av forslaget, og forteller at bestefaren kom fra Wien, men ønsket at karen skulle spesifisere låtønsket. Jeg kjente at jeg ville rope ut "Wind Blown Waltz", perlen fra Tuscon, men ville ikke ødelegge dialogen mellom Gelb og karen. Etter en pustepause sier så Howe at han får ta en gammel vals, og drar i gang med en "ut av kroppen"-versjon av "I'm So Lonesome I Could Cry", klassikeren til Hank Williams. En ting er at låten i seg selv er en gammel favoritt, noe annet at han gjør den til sin egen. Det gjør kun store artister. At han med elgitaren rundt halsen setter seg bak pianoet igjen, og spiller på begge instrumentene samtidig, gjorde kveldens avslutningsnummer til noe jeg kommer til å huske til evig tid.

Om jeg skal pirke på noe etter en festaften som dette, så må det være at han ikke spilte noen av mine absolutte favorittlåter. "Shiver" kom som sagt aldri, heller ikke "Blue Marble Girl", "Vortexas" eller "Neon Filler". Giant Sand-perioden var han såvidt innom, mens OP8-låtene neppe var tatt med i betrakningen. Men, når det er sagt; Howe Gelb gjorde en konsert så festlig, så laidback og kul, at han kunne ha kjørt gjennom Kygo-katalogen og fått det til å bli stilig. For en mann! For en konsert! For en aften! Vi vandret lykkelige hjem, med en kebab i neven, ferske konsertminner som vil gro fast i hjertet, og lyden av "You'll Never Walk Alone" i hodet.