Quarter Wolf Gjør Det Sjøl

Oslo-mannen Marius Kromvoll og Paul Daniel fra Ballarat, en by ti mil nordvest for Melbourne i Australia, er en hardslående bluespunk-duo i samme gate som Blues Explosion. Sammenligningen er uunngåelig, i og med at få band på planeten ligger så tett opp til uttrykket til Jon, Judah og Russell. Men, akkurat det er et av verdens fineste komplimenter, noe jeg vet at Marius og Paul er enige i. Når DIY slippes i dag er det nøyaktig sju år og én dag siden de spilte sin første gig, på Skuret i Christian Kroghs gate i Oslo. Nå, en LP og to EP'er senere, låter de tightere, sintere og bedre enn noensinne. Sjekker du ikke ut Quarter Wolf går du glipp av noe vesentlig når det kommer til norsk rock'n'roll.

Som vanlig har duoen gjort alt sjøl. I full fart, og uten større påvirkninger fra noe hold. Selve innspillingen i studio av de tolv låtene gikk unna på en lørdag. Søndagen ble det lagt på vokal og gitaroverdubs. Miksingen og mastringen gjorde de selv, og det samme gjelder coverdesignet. That'll Do Records er selvsagt deres eget plateselskap, et selskap som til nå har gitt ut to album og to EP'er. Quarter Wolf sine. I tillegg styrer de alt som har med PR og booking å gjøre. Hvis ikke disse to herrene fortjener DIY-betegnelsen så gjør ingen det. Ferdig snakket.

Vi forventer ikke dype kjærlighetserklæringer, debatt om ulv eller ikke ulv, utgreiinger om samenes rett eller ikke til Finnmarksvidda, eller lyrikk om bompenger fra Quarter Wolf. Og får det heller ikke. Heldigvis. Det de byr på er fest. Det er moro. Det er gøy. Det er svinaktig tøft. En og annen kilevink i retning norsk livemusikkbransje må vi derimot påregne, og noen vræl om langbeinte skjønnheter fra Øst-Europa. Samt tekster om fyll og påfølgende fylleangst. Altså, om livets harde fakta. 

What?
You were hoping for a ballad?
You came to the wrong man, sugar...

Quarter Wolf slapp den første singelen fra DIY 22.februar, "Midnight In Oslo", og vi ble servert nøyaktig det vi håpet på - et ballespark av en skitten rock'n'roll-vise. Jeg hadde hatt lydfilene på Mac'en i et par uker, og spilt spesielt singelen alvorlig mange ganger da den ble tilgjengelig i Spotify. Ei tung og seig takt, feedback i bøtter og spann, et klassisk fett riff, og denne messingen til Marius. Quarter Wolf anno 2019 høres ut som en duo som mener alvor, med Paul veldig påskrudd og intens i koringa, mens Marius tar fram alle rocketriksa han har i bagasjen. Vår mann er lettere deppa, trenger å finne godfølelsen der han vandrer rundt i slapseføre i Vinter-Oslo og lengter etter mørket og midnatt. For da kan han legge turen til Last Train, denne rock'n'roll-bastionen i hovedstaden, dit du går om du er avhengig av fet musikk over stereoen, trivelige folk på begge sider av baren, og det nærmeste du kommer en bar der "everybody knows your name".

Låten er det andre sporet på A-siden, og etterfølges av "New Oldie", den andre singelen som ble sluppet. Låten handler om Marius sin kjæreste, ei dame som har lengre bein enn Joey Ramone, sliter ham ut, noe jeg tenker er utelukkende bra, og mest av alt ligner en polsk amasone. Festlig nok så har Paul ei mening om dama hans, og svarer med et "Stop complaining, she's way out of your league" fra bak trommesettet. Full fart, riffing over en lav sko, enstrengers-melodilinje, og Marius på sitt mest intense. Måtte bare bli en bra låt. Nå starter skiva med "Rise and Fall", låten som lett kunne ha blitt en singel, for her skapes det feststemning fra første sekund. En intro som er en slags miks av åpningen på Apocalypse Dudes og The Who i 1971-form, før de hopper rett ut i boogien, med et riff selv Petter Baarli må digge, og høres ut som et potent AC/DC. Snakk om å sparke i gang et album!

"Dumbass Utd." er ikke en låt om Man Utd-supportere, som man kanskje kunne tro, men klar tale til alle nettrollene som har dukket opp i takt med kommentarfeltene i ymse medier. Quarter Wolf frykter at disse nissene skal overta verden, men vet selvsagt at troll ikke tåler dagslys. Et kult riff, ei kjapp takt, et aldri så lite David Lee Roth-hyl (!) innledningsvis, kul koring, og i det hele tatt en låt å bli glad i. Quarter Wolf handler i all hovedsak om rock'n'roll, festing, drekking og en og annen betraktning rundt saker som har hendt opp igjennom. Er man glad i en øl eller nitten, spiller i band og farter rundt omkring så får man sine favoritt-puber. For Marius sin del så er det åpenbart at Last Train i Oslo er #1, men han stortrives også på Bastard Bar i Tromsø, og ikke minst på Felix på Lillehammer. Det skjønner vi etter å ha hørt "Fucked Up At Felix". Ja, så snakker vi om en subtil hyllest til Backstreet Girls. Fett.

Side A rundes av med min nye klokkeklare favorittlåt med Quarter Wolf, "Booze Blues". Historien bak låten har jeg hørt fortalt live, og handler om den gangen Marius bestilte en øl han strengt tatt ikke hadde noe større behov for på Last Train. Det endte med at han tømte den oppi kassaapparatet og kastet seg selv ut, med grep i nakkeskinnet og et slags tupp i ræva. Låten, som beskriver fylleangsten i ettertid, kan ses på som en musikalsk unnskyldning til Magne Vannebo (trommis i The Good the Bad and the Zugly og Kosmik Boogie Tribe) og Alex, som var på jobb denne kvelden. Låten kunne lett ha passert Jon Spencer sin beinharde kvalitetssikring og havnet på ei skive som Orange, og folk som vet hvor bra jeg synes den skiva er skjønner da at dette er litt av et superlativ. Det er dessuten på denne låten vi finner en ekstra grunn til å kjøpe skiva på vinyl. LP'en inneholder talen en tilhører holdt på Last Train sist gang Quarter Wolf spilte der. Den karen var ikke helt edru, og trodde på et skrudd vis at han hadde spilt med dem. Haha!

B-siden åpner med noe fyllerør, krangel og roping, et opptak Marius gjorde da han bodde i Urtegata mellom Grønland og Tøyen, i ei leilighet rett over suppekjøkkenet til Frelsesarméen. "Exile On Herb St." er ikke bare en tekstlig Stones-referanse, for her er det riff av sorten Keefer'n har skapt en enestående karriere av å male ut, og Herr Kromvoll ivaretar. En knallfet låt som avløses av nok en knallåt - "Blackout". Her går Paul & Marius de gamle blues-mesterne i næringa, med et bluesriff som sender oss raka vegen til Mississippi-deltaet. Låten handler igjen om fyll, om angsten som følger med om man har fått i seg nok alkohol, og om alt det som kunne ha skjedd om man ikke får et pyttelite klart øyeblikk. Som når ei eldre dame får vann på mølla, byr på Fernet, og du benytter sjansen til å beinfly når hun går i baren for å hente mer brennvin.

"Bonnie & Tex" er coverlåten på DIY, og igjen plukker Quarter Wolf en kul låt som sender meg ut på oppdagelsesferd. Låten er fra 1999, og bandet Headset sin eneste utgivelse. De var en norsk kvartett som ble presentert av P3s Urørt, men som i dag er vanskelig å finne spor av. De beskrev musikken sin som zeitgeist-rock med røtter i discorock-perioden i Sykkylven på 60- og 70-tallet. Forøvrig så heter låten i utgangspunktet "Bonnie Bonnings & Tex Philter", og våre karer gjør en energisk og heftig rocka låt enda mer energisk og heftig. Paul hamrer vanvittig kult og groovy, mens Marius synger som en jævla helt.

"Bite Me" handler om en periode av livet da Marius vasket dass, og det i 20 timer hver dag. I perioder var han så sliten og fjern at han ikke var langt unna å bli psykotisk, og her får vi fortellingen om den gangen rommet han satt i ble fylt opp av hvithaier som svømte rundt ham. Det gjorde det altså ikke, men noen hadde satt på en dokumentar om haier på Discorvery, og mer skulle ikke til. På tide å finne senga, da. Artig nok er dette en av de lystigste låtene på skiva, med glad-koring og fin-fin stemning. Paul er trommisen som gliser mens han spiller, som ser ut som verdens triveligste mann, og som er det. Men, som alle andre har han ei side som kommer fram av og til, gjerne i forbindelse med store inntak av alkohol, og det måtte Marius lage en låt om. "Paul's Deep" heter låten, og her er Paul selvsagt ivrig på koringen.

Så rundes det hele av, med "Adios & Goodbye". Marius er en ivrig fyr, og full av energi i alt han foretar seg. Han er spesielt glad i brett, sommer- og vintertid, og hvert år deltar han i Veteran NM for snowboardere. Her er det derimot surfingen til vanns som er tema, mer spesifikt et farvel til surfervennene han har i El Salvador, et sted han drar til årlig. Paul har som sagt blitt en hel peis på studiojobben, og har mikset denne låten så bra at det er nifst, eller lyden av garasjerock anno 1968, om du vil. Som en liten kuriositet kan det jo nevnes at det siste anslaget på låten er det samme som åpner albumet, og sånt noe liker vi jo. Når låten fader ut hører vi Marius mumle et "see you next time". Jeg håper det ikke går over fem år til neste gang, for det Marius og Paul har gående er så bra at The Wilhelmsens ikke skjønner noe om ikke avis-redaksjoner, festivalarrangører og booking-agenter viser sin interesse nå. Quarter Wolf er nemlig alt rock'n'roll handler om.